1 Ko te tangata i whanau i te wahine, he torutoru ona ra; ki tonu ano i te raruraru.

2 Ano he puawai ia e puta mai ana, e kotia iho ana: rere ana ia, ano he atarangi, kahore hoki he tumautanga.

3 E titiro mai ano ranei ou kanohi ki te penei? E mea ranei koe i ahau kia whakawa taua ki a taua?

4 Ko wai hei homai i te mea ma i roto i te mea poke? Hore rawa.

5 Kua rite na hoki nga ra mona: kei a koe te maha o ona marama; takoto rawa i a koe te tikanga mona, a e kore ia e whiti ki tua.

6 Tahuri ke atu te titiro i a ia, kia ai ona pariratanga, kia ata tutuki ai tona ra, kia rite ai ki o te kaimahi.

7 Ka ai hoki he whakaaronga ki te rakau i tapahia, tera ano e pariri, e kore ano hoki e mutu te wana o tona pihi.

8 Ahakoa kua tawhitotia tona pakiaka a ki te whenua, a kua mate tona tinana i roto i te oneone;

9 Heoi ma te haunga o te wai ka pihi, ka kokiri ona peka ano ko ta te mea tupu.

10 Ko te tangata ia, mate iho, marere noa iho; ae, ka hamo te tangata, a kei hea ia?

11 Pera i nga wai e he mai nei i te moana, i te awa e mimiti ana, ka maroke;

12 E pera ana ano te tangata, e takoto ana a kahore he whakatikanga ake: kahore he marangatanga ake mo ratou, a kia kore ra ano nga rangi; e kore ano ratou e ara i to ratou moe.

13 Aue, kia huna noatia oti ahau e koe ki te po, kia waihotia noatia iho ahau e koe kia ngaro ana, kia hoki ra ano tou riri; kia rohea noatia mai e koe tetahi wa moku, a ka mahara mai ai ano ki ahau!

14 Ki te mate te tangata, e ora ano ranei ia? Ka tatari ahau i nga ra katoa o toku ngananga, kia tae mai ra ano he whakaputanga moku.

15 Mau e karanga, kia whakao atu ai ahau; kahore hoki e kore ka matenui koe ki te mahi a ou ringa.

16 Inaianei hoki e taua ana e koe oku hikoinga; he teka ianei e matatau tonu mai ana koe ki toku hara?

17 Hiri rawa toku he ki roto ki te putea, tuitui rawa e koe toku kino.

18 He pono ko te maunga e horo ana e memeha noa ake ana, e nekehia ana te toka i tona wahi;

19 E ngau ana te wai i nga kohatu; ma tona puhaketanga e horoi atu te puehu o te whenua; a whakangaromia iho e koe te tumanako a te tangata.

20 Taea ana ia e koe ake tonu atu, a pahure ana ia; puta ke ana i a koe tona mata, a tonoa atu ana ia kia haere.

21 Ko te whakahonoretanga o ana tama, kahore e mohiotia e ia; ka hoki iho ratou hei ware, heoi kahore tetahi aha o ratou e maharatia e ia.

22 E mamae ano ia te kikokiko o tona tinana, a ka tangi tona wairua i roto i a ia.

1 Et menneske, født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro.

2 Som en blomst skyter han op og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand.

3 Endog over en sådan holder du dine øine åpne, og mig fører du frem for din domstol!

4 Kunde det bare komme en ren av en uren! Ikke én!

5 Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall bestemt hos dig, når du har satt ham en grense som han ikke kan overskride,

6 så vend ditt øie bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede sig som en dagarbeider ved sin dag!

7 For treet er det håp; om det hugges, så spirer det igjen, og på nye skudd mangler det ikke;

8 om dets rot eldes i jorden, og dets stubb dør ut i mulden,

9 så setter det allikevel knopper ved eimen av vannet og skyter grener som et nyplantet tre.

10 Men når en mann dør, så ligger han der, når et menneske opgir ånden, hvor er han da?

11 Som vannet minker bort i en sjø, og som en elv efterhånden blir grunnere og tørker ut,

12 så legger et menneske sig ned og reiser sig ikke igjen; så lenge himmelen er til, våkner de ikke - de vekkes ikke op av sin søvn.

13 Å om du vilde gjemme mig i dødsriket og skjule mig der til din vrede var over - om du vilde sette mig et tidsmål og så komme mig i hu!

14 Når en mann dør, lever han da op igjen? Alle min krigstjenestes dager skulde jeg da vente, til min avløsning kom;

15 du skulde da rope, og jeg skulde svare dig; efter dine henders verk skulde du lenges.

16 Men nu teller du mine skritt og akter stadig på min synd.

17 Forseglet i en pung ligger min brøde, og du syr til over min misgjerning.

18 Men som et fjell faller og smuldres bort, og en klippe flyttes fra sitt sted,

19 som vannet huler ut stener og flommen skyller bort mulden, således gjør du menneskets håp til intet;

20 du overvelder ham for alltid, og han farer bort; du forvender hans åsyn og lar ham fare.

21 Kommer hans barn til ære, da vet han det ikke, og blir de ringeaktet, da blir han det ikke var.

22 Bare over ham selv kjenner hans legeme smerte, og bare over ham selv sørger hans sjel.