1 Katahi ka whakautua e Topara Naamati; i mea ia,

2 Na kona oku whakaaro i whakahoki kupu ake ai i roto i ahau; na reira ano ahau i hohoro ai.

3 Kua rongo ahau i te whakahe moku, e pa ai te whakama ki ahau, a na te wairua o toku ngakau mahara te kupu whakahoki ki ahau.

4 Kahore ranei koe i mohio ki tenei i mua noa atu, i te wa ra ano i whakanohoia ai te tangata ki runga ki te whenua;

5 He poto te wa e whakamanamana ai te tangata kino, a ko te hari o te tangata atuakore he wheriko kau?

6 Ahakoa eke noa tona nui ki nga rangi, a pa atu tona mahunga ki nga kapua;

7 Ka memeha atu ano ia a ake ake, ka pera ano me tona paru: ko te hunga kua kite i a ia, ka mea, Kei hea ia?

8 Ka rere atu ia ano he moemoea, e kore ano hoki e kitea: ae ka aia atu ia, ano he rekanga kanohi no te po.

9 Ko te kanohi i kite i a ia e kore e kite ano; a heoi ano tirohanga a tona wahi ki a ia.

10 E whakamanawareka ana tamariki i nga rawakore, ma ona ringa ano e whakahoki ona rawa.

11 E ki ana ona wheua i te tamarikitanga; engari ka takoto tahi me ia i roto i te puehu.

12 Ahakoa reka te kino i roto i tona mangai, ahakoa huna e ia i raro i tona arero;

13 Ahakoa manawapatia noatia e ia, a kahore e mahue i a ia, heoi pupuri tonu i roto i tona mangai;

14 Otira ka puta ke tana kai i roto i ona whekau, ko te au o nga ahipi i roto i a ia.

15 I horomia e ia te taonga, ka ruakina mai ano e ia; ma te Atua e akiri mai i roto i tona kopu.

16 Ka ngotea e ia te huware whakamate o nga ahipi; ka mate ano ia i te arero o te waipera.

17 E kore ia e kite i nga awa, i nga wai rere o te honi, o te pata.

18 Ko tana i uaua ai ka whakahokia e ia, e kore ano e horomia; ko tana utu ka rite ki ona taonga; e kore ano e koa ki reira.

19 Nana hoki i tukino nga rawakore, whakarerea iho; murua ana e ia he whare, a e kore e hanga ano e ia.

20 I te mea kahore ia i kite i te tatutanga i roto i a ia, e kore ano etahi o nga mea e matea nuitia ana e ia e mau ki a ia.

21 Kahore tetahi mea i toe i kore te horomia e ia; no reira e kore tetahi mea pai ona e mau tonu.

22 I a ia e whiwhi nui nei i te rawa, e rawakore ano ia; ka tae mai ki a ia nga ringa katoa o te hunga kei roto i te mata.

23 I a ia ka mea ki te whakaki i tona kopu, ka maka mai e te Atua te kaha o tona riri ki runga ki a ia, a ka ringihia iho ki a ia, i a ia ano e kai ana.

24 Ka rere atu ia i te patu rino, ka tu ia i te kopere parahi, puta pu.

25 E unuhia ana, kua puta mai i roto i te tinana, ina, puta mai ana te mata wheriko i roto i tona au: kua tau nga wehi ki a ia.

26 Ko te pouri katoa kei te takoto mai mo ana taonga: ka kainga ia e te ahi, kihai i puhia e te tangata; ma reira e pau ai te toenga i roto i tona teneti.

27 Ka whakakitea mai tona he e nga rangi ka whakatika mai ano te whenua ki a ia.

28 Ko nga hua o tona whare ka riro: ka rere, ano he wai, ona mea i te ra e riri ai ia.

29 Ko ta te Atua wahi tenei ma te tangata kino, ko te taonga tupu i kiia e te Atua mona.

1 Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

2 Derfor legger mine tanker mig svaret i munnen, og derfor stormer det i mig;

3 hånende tilrettevisning må jeg høre, og min ånd gir mig svar ut fra min innsikt.

4 Vet du da ikke at slik har det vært fra evighet, fra den tid mennesker blev satt på jorden,

5 at de ugudeliges jubel er kort, og den gudløses glede bare varer et øieblikk?

6 Stiger enn hans stolthet til himmelen, og når enn hans hode til skyen,

7 så går han dog likesom sitt skarn til grunne for evig; de som så ham, spør: Hvor er han?

8 Som en drøm flyr han bort, og ingen finner ham mere; han jages bort som et nattesyn.

9 Det øie som så ham, ser ham ikke mere, og hans sted skuer ham ikke lenger.

10 Hans barn må søke småfolks yndest, og hans hender må gi hans gods tilbake.

11 Hans ben var fulle av ungdomskraft, men nu ligger den med ham i støvet.

12 Smaker enn det onde søtt i hans munn, skjuler han det under sin tunge,

13 sparer han på det og slipper det ikke, men holder det tilbake under sin gane,

14 så blir dog hans mat omskapt i hans innvoller og blir til ormegift i hans liv.

15 Han slukte gods, og han må spy det ut igjen; Gud driver det ut av hans buk.

16 Ormegift må han innsuge; huggormens tunge dreper ham.

17 Han skal ikke få se bekker, elver av honning og elver av melk.

18 Han må gi tilbake det han har tjent, og får ikke nyte det; meget gods har han vunnet, men han får liten glede av det.

19 For han knuste småfolk og lot dem ligge der; han rante hus til sig, men får ikke bygge dem om;

20 han kjente aldri ro i sitt indre; han skal ikke slippe unda med sine skatter.

21 Det var intet som undgikk hans grådighet; derfor varer ikke hans lykke.

22 Midt i hans rikdom blir det trangt for ham; hver nødlidende vender sin hånd mot ham.

23 For å fylle hans buk sender Gud sin brennende vrede mot ham og lar sin mat regne på ham.

24 Flykter han for våben av jern, så gjennemborer en bue av kobber ham.

25 Når han så drar pilen ut av sin rygg, og den lynende odd kommer frem av hans galle, da faller dødsredsler over ham.

26 Alt mørke er opspart for hans vel gjemte skatter; en ild som intet menneske puster til, fortærer ham; den eter det som er igjen i hans telt.

27 Himmelen åpenbarer hans misgjerning, og jorden reiser sig mot ham.

28 Det han har samlet i sitt hus, føres bort, det skylles bort på Guds vredes dag.

29 Dette er den lodd som et ugudelig menneske får av Gud, den arv som er tilkjent ham av den Allmektige.