1 Na konei ano wiri ana toku ngakau, maunu atu ana i tona wahi.

2 Ata whakarangona tona reo e papa ana, te pakutanga hoki e puta mai ana i tona mangai.

3 E whakatikaia atu ana e ia ki nga wahi katoa i raro i te rangi, ko tona uira hoki ki nga pito o te whenua.

4 I muri iho ko te reo e hamama ana; papa ana te whatitiri o te reo o tona nui; e kore ano era a tauhikuhiku ina rangona tona reo.

5 Ko ta te Atua whatitiri he reo whakamiharo; nui atu ana mahi, e kore hoki e mohiotia.

6 E ki ana hoki ia ki te hukarere, Hei runga koe i te whenua; ki te ua punehunehu ano hoki, raua ko te ua ta o tona kaha;

7 Hiritia ake e ia te ringa o nga tangata katoa; kia mohio ai nga tangata katoa nana nei i hanga ki tana mahi.

8 Haere ana nga kirehe ki nga piringa, noho ana i o ratou nohoanga.

9 Puta mai ana te tupuhi i te whare o te tonga: te matao hoki i te hauraro.

10 Na te manawa o te Atua i homai te huka: a kuiti iho te whanuitanga o nga wai.

11 Ae ra, e utaina ana e ia te kapua matotoru ki te houku; tohatohaina ana e ia te kohu o tana uira:

12 E whakakopikopikoa ana ano a tawhio noa, he mea hoki na ona whakaaro: hei mea i nga mea katoa e whakahaua atu ana e ia ki te mata o te ao:

13 E whakaputaina ana e ia hei whiu, hei mea ranei mo tona whenua, hei atawhai ranei.

14 Kia whai taringa mai ki tenei, e Hopa: tu marie, ka whakaaro ki nga mea whakamiharo a te Atua.

15 E mohio ana ranei koe ki ta te Atua whakahautanga ki a ratou i tana, i puta ai te marama o tana kapua?

16 E mohio ana ranei koe ki nga paunatanga o nga kapua, ki nga mahi whakamiharo a te tino o te matauranga?

17 Ki ou kakahu nei ka mahana, ina whakamarietia e ia te whenua ki te hau tonga?

18 Ka taea ranei e koe te whakatakoto ngatahi me ia te rangi hei papatupu, ano he whakaata whakarewa?

19 Whakaaturia mai ki a matou ta matou e korero ai ki a ia; e kore hoki e tika i te pouri ta matou whakatakoto o te korero.

20 E korerotia ranei ki a ia kei te mea ahau ki te korero? Kia hiahia ranei te tangata kia horomia ia?

21 Na inaianei e kore nga tangata e kite ana i te marama e wheriko mai nei i te rangi: otiia ka tika atu te hau, ka whakawateatia ratou.

22 E ahu mai ana i te hauraro te aho ano he koura; kei te Atua te kororia whakawehi.

23 Ko te Kaha Rawa, e kore ia e taea te whakataki e tatou; hira rawa tona kaha; a e kore ia e tukino i tana whakarite whakawa, i te nui o te tika.

24 Koia ka wehi nga tangata i a ia: e kore ia e whai whakaaro ki te hunga ngakau mohio.

1 Ja, over dette forferdes mitt hjerte og hopper i mitt bryst.

2 Hør, hør braket av hans røst og det drønn som går ut av hans munn!

3 Under hele himmelen lar han det fare, og han sender sitt lys til jordens ytterste ender.

4 Efterpå brøler røsten, han tordner med sin veldige røst; han holder ikke lynene tilbake når hans røst lar sig høre.

5 Gud tordner underfullt med sin røst; han gjør storverk, og vi forstår dem ikke.

6 Han sier til sneen: Fall til jorden! - og likeså til skyllregnet, sitt sterke skyllregn.

7 Hvert menneskes hånd forsegler han*, forat alle mennesker som han har skapt, må komme til å kjenne ham. / {* d.e. han gjør det umulig for mennesket å utføre sitt arbeid på marken.}

8 Da går de ville dyr inn i sine huler, og de holder sig i sine hi.

9 Fra Sydens innerste kammer kommer storm, og med nordenvinden kommer kulde.

10 Av Guds ånde kommer is, og brede vann bindes.

11 Med væte fyller han skyen, og han spreder sine lynskyer,

12 og de svinger hit og dit, efter som han leder dem, forat de skal utføre alt det han byder dem, over den vide jord;

13 enten til tukt, når det er til gagn for hans jord, eller til velsignelse lar han dem komme.

14 Vend ditt øre til dette, Job! Stå stille og gi akt på Guds under!

15 Forstår du hvorledes Gud styrer dem og lar sine skyers lyn blinke frem?

16 Forstår du hvorledes skyene svever om i luften, forstår du den Allvitendes under,

17 du hvis klær blir varme når jorden ligger og dormer i sønnenvind?

18 Kan du med ham spenne ut himmelen, så fast som et speil av støpt metall?

19 Lær oss hvad vi skal si til ham! Vi kan ikke fremføre noget for bare mørke.

20 Skal det fortelles ham at jeg vil tale med ham? Har nogen sagt at han ønsker sin egen undergang?

21 Og nu, menneskene ser ikke lyset, enda det skinner klart på himmelen, og en vind er faret frem og har renset den.

22 Fra Norden kommer gull; om Gud er der en forferdende herlighet.

23 Den Allmektige finner vi ikke, han som er så stor i makt; men retten og den strenge rettferdighet krenker han ikke.

24 Derfor frykter menneskene ham; men han enser ikke nogen selvklok mann.