1 Na, i te mea he tokomaha kua anga ki te whakakaupapa i te korero o nga mea kua whakatutukitia nei i waenganui i a tatou,

2 He mea whakarite ki nga mea i homai ki a tatou e te hunga i kite a kanohi, i mahi hoki i te kupu,

3 Koia ahau i mahara ai, i te mea kua ata whakatakina iho e ahau nga mea katoa i te timatanga mai, kia tuhituhi whakatepe atu ki a koe, e Tiopira, e te tangata pai rawa,

4 Kia matau ai koe ki te tuturutanga o nga mea i whakaakona ai koe.

5 No mua, no nga ra o Herora kingi o Huria, tera tohunga, ko Hakaraia te ingoa, no te wiki o Apiata: ko tana wahine hoki no nga tamahine a Arona, ko Erihapeti tona ingoa.

6 He hunga tika hoki raua i te aroaro o te Atua, kahore he he o ta raua haere i runga i nga kupu ako katoa, i nga tikanga a te Ariki.

7 Na kahore a raua tamariki, he pakoko hoki a Erihapeti, a i taua wa kua maha haere rawa nga ra o tetahi, o tetahi.

8 Na tupono tonu, i a ia e mahi ana i a te tohunga mahi i te aroaro o te Atua i te takanga o tana wiki,

9 E whakarite ana i nga ritenga o nga tohunga, ka taka mana te haere ki roto ki te whare tapu o te Ariki, tahu ai te whakakakara.

10 Na i waho te nuinga katoa o te iwi e inoi ana i te haora whakakakara.

11 A ka puta mai ki a ia tetahi anahera a te Ariki e tu ana i te taha matau o te aata whakakakara.

12 Na ka ohorere a Hakaraia i tona kitenga i a ia, a tau ana te wehi ki a ia.

13 Otira ka mea te anahera ki a ia, kaua e wehi, e Hakaraia: kua rangona hoki tau inoi, a ka whanau i tau wahine, i a Erihapeti, he tama mau, a ka huaina e koe tona ingoa ko Hoani.

14 A ka whiwhi koe i te hari me te harakoa; a he tokomaha hoki e hari i tona whanautanga.

15 E nui hoki ia i te aroaro o te Atua: e kore ia e inu i te waina, i te wai whakahaurangi ranei: a ka ki ia i te Wairua Tapu, mai ano o te kopu o tona whaea.

16 He tokomaha ano hoki o nga tama a Iharaira ka whakatahuritia e ia ki te Ariki, ki to ratou Atua.

17 Ka haere ano ia i tona aroaro i runga i te wairua, i te mana, o Iraia, hei whakatahuri i nga ngakau o nga matua ki nga tamariki, i te hunga whakatuturi ki nga whakaaro o te hunga tika; hei whakarite mo te Ariki i tetahi iwi i ata taka mona.

18 Na ko te meatanga a Hakaraia ki te anahera, Ma te aha ka matau ai ahau ki tenei mea? he koroheke nei hoki ahau, kua maha haere hoki nga ra o taku wahine.

19 Na ka whakahoki te anahera, ka mea ki a ia, Ko Kapariera ahau, kei te aroaro o te Atua toku turanga; kua tonoa mai hoki ahau ki te korero ki a koe, ki te whakapuaki i tenei rongo pai ki a koe.

20 Nana, ka noho puku koe, kahore hoki e puta te korero i a koe, kia tae mai ra ano te ra e meatia ai enei mea, mou kihai i whakapono ki aku kupu, ka mana nei i te wa e rite ai.

21 A tatari tonu te iwi ki a Hakaraia, me te miharo ano i a ia e whakaroa ana i roto i te whare tapu.

22 A, i tona putanga mai ki waho, kihai ia i ahei te korero ki a ratou: a ka mohio ratou kua kite ia i tetahi putanga atua ki a ia i roto i te whare tapu: hono tonu tana waitohu ki a ratou me te wahangu ano.

23 A ka rite nga ra hei minitatanga mana, ka hoki ia ki tona whare.

24 Na muri iho i aua ra ka hapu tana wahine, a Erihapeti, a e rima nga marama i whakangaro ai i a ia, a i mea ia,

25 Ko ta te Ariki tenei i mea ai ki ahau, i nga ra i titiro mai ai ia, ki te whakamutu i toku tawainga i roto i nga tangata.

26 Na i te ono o nga marama ka tonoa a Kapariera, te anahera, e te Atua ki tetahi pa o Kariri, ko Nahareta te ingoa,

27 Ki tetahi wahine i taumautia ma tetahi tangata, ko Hohepa te ingoa, no te whare o Rawiri; ko te ingoa o te wahine ko Meri.

28 Na, ko tona haerenga ki roto, ki a ia, ka mea, Tena koe, e te wahine kua manakohia nei; kei a koe te Ariki: ko koe te manaakitia i roto i nga wahine.

29 Otira he nui tona oho ki taua kupu, ka whakaaroaro ki te tikanga o tenei ohatanga.

30 Na ka mea te anahera ki a ia, Kei wehi koe, e Meri; kua paingia hoki koe e te Atua.

31 Nana, tera koe e hapu, ka whanau he tama, a ka huaina e koe tona ingoa ko Ihu.

32 Ka nui ia, ka kiia hoki ko te Tama a te Runga Rawa: a ka hoatu ki a ia e te Ariki, e te Atua, te torona o Rawiri, o tona papa.

33 Hei kingi hoki ia mo te whare o Hakopa ake ake; e kore ano e mutu tona rangatiratanga.

34 Na ka mea a Meri ki te anahera, E peheatia tenei, kahore nei hoki ahau e mohio ki te tane?

35 Na ka whakahoki te anahera, ka mea ki a ia, Ka tae te Wairua Tapu ki runga ki a koe, ka taumarumaru iho te kaha o te Runga Rawa ki runga ki a koe: no reira hoki ka kiia te mea e whanau mai he tapu, ko te Tama a te Atua.

36 Na, ko tou whanaunga, ko Erihapeti, kua hapu hoki ia i tona ruruhitanga, he tama; a koe te ono tenei o nga marama ki a ia, i kiia ra he pakoko.

37 Kahore hoki he kupu i ahu mai i te Atua i kore e whai mana.

38 Ano ra ko Meri, Ina, te pononga a te Ariki; kia peratia ahau me tau i korero ai. A mawehe atu ana te anahera i a ia.

39 Na ka whakatika a Meri i aua ra, a haere kaika ana ki te whenua pukepuke ki tetahi pa o Hura;

40 A ka tomo ki te whare o Hakaraia, ka oha ki a Erihapeti.

41 A, no te rongonga o Erihapeti i te oha a Meri, ka koiri te tamaiti i roto i tona kopu; na kua ki a Erihapeti i te Wairua Tapu:

42 A he nui tona reo ki te karanga, ka mea, Ka manaakitia koe i roto i nga wahine, ka manaakitia ano te hua o tou kopu.

43 No hea hoki tenei ki ahau, kia haere mai te whaea o toku Ariki ki ahau?

44 Na, pa kau mai te reo o tau oha ki oku taringa, ka oho te tamaiti i toku kopu i te hari.

45 Ka koa ano ia e whakapono ana: ka whakaritea hoki nga mea i korerotia ki a ia e te Ariki.

46 A ka mea a Meri, Ka whakanui toku wairua i te Ariki,

47 E hari ana toku wairua ki te Atua, ki toku Kaiwhakaora;

48 Mona i titiro ki te iti o tana pononga; ta te mea hoki katahi ahau ka kiia e nga whakatupuranga katoa e haere ake nei, he wahine hari.

49 He nui hoki nga mahi a te Mea Kaha ki ahau; he tapu hoki tona ingoa.

50 He mahi tohu tana ki te hunga e wehi ana ki a ia, ki tenei whakatupuranga, ki tenei whakatupuranga.

51 Kua whakaputaina he kaha e ia, ara e tona ringa; nana te hunga whakakake i marara ai, i te whakaaro o o ratou ngakau.

52 Kua whakataka e ia nga piriniha i o ratou torona, a whakateiteitia ake ana te hunga iti.

53 Kua whakakiia e ia te hunga mate hiakai ki nga mea pai; kua tonoa kautia atu te hunga taonga.

54 Kua tautokona e ia a Iharaira, tana pononga, he whakamahara hoki ki tana mahi tohu;

55 Ki a Aperahama ratou ko tana whanau ake tonu atu, pera hoki me tana i korero ai ki o tatou matua.

56 Na tata tonu ki te toru marama a Meri e noho ana ki a ia, a hoki ana ki tona whare.

57 A ka rite te taima o Erihapeti e whanau ai; na ka whanau he tama.

58 A ka rongo te hunga e noho tata ana, me ona whanaunga, kua whakanuia e te Ariki tona aroha ki a ia; na ka hari tahi me ia.

59 A i te waru o nga ra ka haere mai ratou ki te kokoti i te tamaiti; ka mea kia huaina e ratou ko Hakaraia, ko te ingoa o tona papa.

60 Na ka whakahoki tona whaea, ka mea, Kahore; engari me hua ia ko Hoani.

61 Na ko ta ratou meatanga ki a ia, Ara, kahore tenei ingoa i huaina ki tetahi o ou whanaunga.

62 Na ka ui ratou ki tona papa, he mea waitohu, ko wai tana e pai ai kia huaina ki a ia.

63 Ka mea ia ki tetahi papa tuhituhi, a ka tuhituhi, ka mea, Ko Hoani hei ingoa mona. A miharo ana ratou katoa.

64 Na whai reo tonu iho tona mangai, ka matara tona arero, ka korero ia, ka whakapai ki te Atua.

65 A tau ana te wehi ki te hunga katoa e noho tata ana ki a ratou: ka korerotia enei mea katoa puta noa i te whenua pukepuke katoa o Huria.

66 Na ka rongoatia enei mea e te hunga katoa i rangona ai ki roto ki o ratou ngakau, ka mea, He tamaiti aha ianei tenei? i a ia hoki te ringa o te Ariki.

67 Na kua ki a Hakaraia, tona papa, i te Wairua tapu, ka poropiti, ka mea,

68 Kia whakapaingia te Ariki, te Atua o Iharaira; kua titiro mai hoki ia, kua hoko i tana iwi,

69 Kua whakaarahia ake e ia he haona whakaora mo tatou, i roto i te whare o Rawiri, o tana pononga;

70 Ko tana hoki ia i korerotia e te mangai o ana poropiti tapu, no te timatanga mai ano o te ao:

71 Hei whakaora i a tatou i o tatou hoa whawhai, i te ringa ano o te hunga katoa e kino ana ki a tatou;

72 Hei whakaputa i te mahi tohu ki o tatou tupuna, hei whakamahara ki tana kawenata tapu;

73 Ki te oati i oati ai ia ki a Aperahama, ki to tatou tupuna,

74 Kia tukua mai e ia ki a tatou he ora i te ringa o o tatou hoa whawhai, kia mahi wehikore tatou ki a ia,

75 I runga i te tapu, i te tika, ki tona aroaro, i nga ra katoa e ora ai tatou.

76 A ko koe, e tama, ka kiia ko te poropiti a te Runga Rawa: e haere hoki koe i te aroaro o te Ariki, hei whakapai i ona ara;

77 Hei whakamatau i tana iwi ki te ora, i o ratou hara e murua ana;

78 He mea hoki na te aroha, na te mahi tohu a to tatou Atua; na reira hoki i puta mai ai te puaotanga o runga ki a tatou,

79 Hei whakamarama i te hunga e noho ana i te pouri, i te atarangi hoki o te mate, hei whakatika i o tatou waewae ki te huarahi o te rangimarie.

80 Na ka tupu taua tamaiti, a ka kaha haere tona wairua, a noho ana i nga koraha, taea noatia te ra e whakakitea ai ia ki a Iharaira.

1 Eftersom mange har tatt sig fore å sette op en fortelling om de ting som er fullbyrdet iblandt oss,

2 således som de som fra først av var øienvidner og blev ordets tjenere, har overgitt oss det,

3 så har også jeg foresatt mig, efterat jeg nøie har gransket alt sammen fra først av, å nedskrive det i sammenheng for dig, gjæveste Teofilus,

4 forat du kan lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommer er som du er oplært i.

5 I de dager da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest ved navn Sakarias, av Abias skifte, og han hadde en hustru av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet.

6 De var begge rettferdige for Gud, og vandret ulastelig i alle Herrens bud og forskrifter.

7 Og de hadde ikke barn; for Elisabet var ufruktbar, og de var begge kommet langt ut i årene.

8 Men det skjedde mens han gjorde prestetjeneste for Gud, da raden var kommet til hans skifte,

9 at det efter preste-tjenestens sedvane tilfalt ham å gå inn i Herrens tempel og ofre røkelse;

10 og hele folkemengden stod utenfor og bad i røkofferets stund.

11 Da åpenbarte en Herrens engel sig for ham og stod på høire side av røkoffer-alteret.

12 Og da Sakarias så ham, blev han forferdet, og frykt falt på ham.

13 Men engelen sa til ham: Frykt ikke, Sakarias! din bønn er hørt, og din hustru Elisabet skal føde dig en sønn, og du skal kalle ham Johannes;

14 og han skal bli dig til glede og fryd, og mange skal glede sig over hans fødsel.

15 For han skal være stor for Herren, og han skal ikke drikke vin og sterk drikk, og han skal fylles med den Hellige Ånd like fra mors liv;

16 og han skal omvende mange av Israels barn til Herren deres Gud,

17 og han skal gå i forveien for ham i Elias' ånd og kraft, for å vende fedres hjerter til barn og ulydige til rettferdiges sinnelag, for å berede Herren et velskikket folk.

18 Og Sakarias sa til engelen: Hvorav skal jeg vite dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er langt ute i årene.

19 Og engelen svarte ham: Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn, og jeg er utsendt for å tale til dig og forkynne dig dette glade budskap;

20 og se, du skal bli målløs, og ikke kunne tale før den dag da dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal fullbyrdes i sin tid.

21 Og folket stod og ventet på Sakarias, og de undredes over at han blev så lenge i templet.

22 Men da han kom ut, kunde han ikke tale til dem, og de skjønte at han hadde sett et syn i templet, og han nikket til dem, og var og blev stum.

23 Og det skjedde da hans tjenestedager var til ende, da drog han hjem til sitt hus.

24 Men efter disse dager blev hans hustru Elisabet fruktsommelig, og hun trakk sig tilbake i ensomhet i fem måneder, og sa:

25 Så har Herren gjort med mig i de dager da han så til mig for å bortta min vanære iblandt menneskene.

26 Men i den sjette måned blev engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som heter Nasaret,

27 til en jomfru som var trolovet med en mann ved navn Josef, av Davids hus, og jomfruens navn var Maria.

28 Og engelen kom inn til henne og sa: Vær hilset, du benådede! Herren er med dig; velsignet er du blandt kvinner!

29 Men hun blev forferdet over hans ord, og grundet på hvad dette skulde være for en hilsen.

30 Og engelen sa til henne: Frykt ikke, Maria! for du har funnet nåde hos Gud;

31 og se, du skal bli fruktsommelig og føde en sønn, og du skal kalle ham Jesus.

32 Han skal være stor og kalles den Høiestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans far Davids trone,

33 og han skal være konge over Jakobs hus evindelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.

34 Men Maria sa til engelen: Hvorledes skal dette gå til, da jeg ikke vet av mann?

35 Og engelen svarte henne: Den Hellige Ånd skal komme over dig, og den Høiestes kraft skal overskygge dig; derfor skal også det hellige som fødes, kalles Guds Sønn.

36 Og se, Elisabet, din slektning, har også undfanget en sønn i sin alderdom, og hun, som kaltes ufruktbar, er nu i sin sjette måned.

37 For ingen ting er umulig for Gud.

38 Da sa Maria: Se, jeg er Herrens tjenerinne; mig skje efter ditt ord! Og engelen skiltes fra henne.

39 Men Maria stod op i de dager og skyndte sig til fjellbygdene, til en by i Juda,

40 og hun kom inn i Sakarias' hus og hilste på Elisabet.

41 Og det skjedde da Elisabet hørte Marias hilsen, da sprang fosteret i hennes liv, og Elisabet blev fylt med den Hellige Ånd

42 og ropte med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner, og velsignet er ditt livs frukt!

43 Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig?

44 For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.

45 Og salig er hun som trodde; for fullbyrdes skal det som er sagt henne av Herren.

46 Da sa Maria: Min sjel ophøier Herren,

47 og min ånd fryder sig i Gud, min frelser,

48 han som har sett til sin tjenerinnes ringhet. For se, fra nu av skal alle slekter prise mig salig,

49 fordi han har gjort store ting imot mig, han, den mektige, og hellig er hans navn,

50 og hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.

51 Han gjorde veldig verk med sin arm, han adspredte dem som var overmodige i sitt hjertes tanke;

52 han støtte stormenn fra deres høiseter og ophøiet de små;

53 hungrige mettet han med gode gaver, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender.

54 Han tok sig av Israel, sin tjener, for å komme miskunn i hu

55 - således som han talte til våre fedre - mot Abraham og hans ætt til evig tid.

56 Og Maria blev hos henne omkring tre måneder, og vendte så hjem igjen til sitt hus.

57 Men for Elisabet kom tiden da hun skulde føde, og hun fødte en sønn,

58 og hennes granner og frender fikk høre at Herren hadde gjort sin miskunn stor mot henne, og de gledet sig med henne.

59 Og det skjedde på den åttende dag, da kom de for å omskjære barnet, og de vilde kalle ham Sakarias efter hans far.

60 Da tok hans mor til orde og sa: Nei, han skal hete Johannes.

61 Og de sa til henne: Men det er jo ingen i din ætt som har dette navn.

62 De gjorde da tegn til hans far for å få vite hvad han vilde han skulde hete.

63 Og han bad om en tavle og skrev disse ord: Johannes er hans navn. Og de undret sig alle.

64 Men straks blev hans munn oplatt og hans tunge løst, og han talte og lovet Gud.

65 Og det kom frykt på alle dem som bodde deromkring, og i alle Judeas fjellbygder talte de med hverandre om alle disse ting,

66 og alle som hørte det, la det på hjerte og sa: Hvad skal det da bli av dette barn? For Herrens hånd var med ham.

67 Og hans far Sakarias blev fylt med den Hellige Ånd og talte profetiske ord og sa:

68 Lovet være Herren, Israels Gud, han som så til sitt folk og forløste det!

69 Og han opreiste oss et frelsens horn i sin tjener Davids hus,

70 således som han talte gjennem sine hellige profeters munn fra fordums tid av,

71 en frelse fra våre fiender og fra alle deres hånd som hater oss,

72 for å gjøre miskunn mot våre fedre og komme sin hellige pakt i hu,

73 den ed han svor Abraham, vår far,

74 for å fri oss av våre fienders hånd og gi oss å tjene ham uten frykt

75 i hellighet og rettferdighet for hans åsyn alle våre dager.

76 Men også du, barn, skal kalles den Høiestes profet; for du skal gå frem for Herrens åsyn for å rydde hans veier,

77 for å lære hans folk frelse å kjenne ved deres synders forlatelse

78 for vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot solopgang fra det høie gjeste oss,

79 for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.

80 Men barnet vokste og blev sterkt i ånden, og han var i ødemarkene til den dag da han blev ført frem for Israel.