1 Whakawhetai ki a Ihowa, he pai hoki ia: he pumau tonu hoki tana mahi tohu.

2 Kia pena ano te korero a te hunga i hokona e Ihowa, i hokona nei e ia i roto i te ringa o te hoariri;

3 I kohikohia nei i nga whenua, i te rawhiti, i te uru, i te raki, i te tonga.

4 I haereere ratou i te koraha i te wahi mokemoke, te kitea tetahi pa hei nohoanga.

5 I matekai ratou, i matewai: hemo noa to ratou wairua i roto i a ratou.

6 Na ka tangi ratou ki a Ihowa i to ratou pouri: a whakaorangia ana ratou e ia i o ratou mate.

7 A arahina ana e ia ra te ara tika; kia haere ai ki te pa hei nohoanga.

8 Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

9 E whakamakonatia ana hoki e ia te wairua hiahia: ko te wairua hiakai, whakakiia ana e ia ki te pai.

10 Ko te hunga i noho i te pouri, i te atarangi o te mate: he mea here ki te mamae, ki te rino;

11 Mo ratou i tutu ki nga kupu a te Atua, i whakahawea ki te whakaaro o te Runga Rawa;

12 Koia i pehia iho ai e ia o ratou ngakau ki te mahi: hinga iho ratou, kahore hoki he kaiawhina.

13 Na ka tangi ratou ki a Ihowa i to ratou pouri; a ka whakaorangia ratou e ia i o ratou mate.

14 Whakaputaina mai ana ratou e ia i te pouri, i te atarangi o te mate; motumotuhia ana o ratou here.

15 Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

16 Kua tukitukia hoki e ia nga tatau parahi: kua tapahia e ia nga tutaki rino, motu rawa.

17 Ko nga kuware, na a ratou mahi tutu, na o ratou kino, i pakia ai ratou.

18 Ka wetiweti to ratou wairua ki nga kai katoa; a ka whakatata ratou ki nga kuwaha o te mate.

19 Na ka tangi ki a Ihowa i to ratou pouri, a ka whakaorangia ratou e ia i o ratou mate.

20 Tukua mai ana e ia tana kupu, a rongoatia ana ratou: a whakaputaina ana ratou i o ratou ngaromanga.

21 Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

22 Kia tukua ano e ratou te whakahere, ara te whakamoemiti; kia whakapuaki i ana mahi i runga i te hari.

23 Ko te hunga e haere ana ki raro, ki te moana, i runga kaipuke, a e whai mahi ana i nga wai nunui,

24 Ko ratou e kite i nga mahi a Ihowa, i ana mahi whakamiharo i te rire.

25 Puta kau tana kupu, kua maranga te tupuhi, mana e whakatutu ona ngaru.

26 Ka kake ratou ki runga ki te rangi, ka heke ano ki raro ki te rire: ngohe noa o ratou wairua i te pawera.

27 Ka tiu ratou, ka hurorirori ano he tangata e haurangi ana; a kahore he mahara i toe.

28 Heoi ka tangi ki a Ihowa i to ratou hemanawa: a whakaorangia ana ratou i o ratou mate.

29 Meinga ana e ia te tupuhi kia marino, ona ngaru kia mariri.

30 Na ka koa ratou, no te mea ka marie: a ka kawea ratou e ia ki te tauranga i hiahia ai ratou.

31 Aue! me i whakapaingia e te tangata a Ihowa mo tona atawhai, mo ana mahi whakamiharo ki nga tama a te tangata!

32 Kia whakanui hoki ratou i a ia i roto i te whakaminenga o te iwi; kia whakamoemiti ki a ia i roto i te nohoanga kaumatua.

33 Ko ia hei mea i nga awa hei koraha, i nga puputanga wai hei oneone maroke;

34 I te whenua whai hua, kia titohea, mo te hara o te hunga e noho ana i reira.

35 Ko ia hei mea i te koraha hei harotoroto wai, i te whenua maroke hei puputanga wai.

36 A whakanohoia iho e ia te hunga matekai ki reira, hanga ai i tetahi pa hei nohoanga;

37 Hei rui mara, hei whakato mara waina, e tupu ai, e maha ai nga hua.

38 Ko ia ano hei manaaki i a ratou, no ka nui rawa; kahore hoki e tukua kia torutoru haere a ratou kararehe.

39 Na kua iti haere ano ratou, kua piko i te tukino, i te he, i te pouri.

40 E ringihia ana e ia te whakahawea ki runga ki nga rangatira: e meinga ana kia hehe i te ururua, i te wahi kahore nei he ara;

41 Otira kei te whakateitei ia i te rawakore ki runga i te mamae, kei te mea i ona hapu kia rite ki te kahui hipi.

42 Ka kite nga tangata tika, a ka hari; ko nga he katoa hoki, kipia ake te mangai.

43 Ko te tangata whakaaro nui ka mahara ki enei mea, a ka mohio ratou ki te aroha o Ihowa.

1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.

19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.

21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.

25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.

26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.

27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.

28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.

29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.

30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.

31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn

32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}

36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.

40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,

41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.

42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!