1 Ki te tino kaiwhakatangi. Na te pononga a Ihowa, na Rawiri. E mea ana te mahi kino a te tangata hara i roto i toku ngakau, Kahore he wehi ki te Atua i mua i ona kanohi.

2 E whakapai ana hoki ona kanohi ake ki a ia ano, e kore e kitea tona hara, e kore e kinongia.

3 He kino nga kupu a tona mangai he rauhanga hoki, kua mahue i a ia te mahara, te mahi i te pai.

4 He mahi nanakia tana e whakaaro ai i runga i tona moenga; ehara i te pai te ara e turia ana e ia, kahore ona whakarihariha ki te kino.

5 Kei nga rangi, e Ihowa, tau mahi tohu: tutuki noa atu tou pono ki nga kapua.

6 Rite tonu tou tika ki nga maunga o te Atua; he rire nui au whakaritenga: ko koe, e Ihowa, te kaiwhakaora i te tangata, i te kararehe.

7 Ano te pai o tou aroha, e te Atua: ka okioki nga tama a te tangata i raro i te taumarumarutanga iho o ou pakau.

8 Ka makona ratou i nga mea momona o tou whare: ka whakainumia ano e koe ki te awa o au mea whakahari.

9 Kei a koe hoki te puna o te ora; ma tou marama ka kite ai matou i te marama.

10 Kia roa tou aroha ki te hunga e matau ana ki a koe, tou tika hoki ki te hunga ngakau tika.

11 Kei puta mai ki ahau te waewae whakapakari; kei aia atu ahau e te ringa o te hunga hara.

12 Hinga iho i reira nga kaimahi i te kino: kua turakina iho, te ahei te ara ake.

1 Til sangmesteren; av Herrens tjener, av David.

2 Syndens ord til den ugudelige er i mitt hjertes innerste*. Det er ikke gudsfrykt for hans øine. / {* d.e. jeg må tenke på hvorledes synden kunngjør den ugudelige sin vilje.}

3 For en smigrer ham i hans øine ved å finne hans synd, ved å hate ham*. / {* d.e. det smigrer ham at man kjenner hans synd og hater ham derfor.}

4 Hans munns ord er urett og svik; han har latt av å fare viselig frem, å gjøre godt.

5 Han optenker urett på sitt leie, han stiller sig på en vei som ikke er god; det onde hater han ikke.

6 Herre! til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet inntil skyene.

7 Din rettferdighet er som veldige fjell, dine dommer er et stort dyp; mennesker og dyr frelser du, Herre!

8 Hvor kostelig er din miskunnhet, Gud! Menneskenes barn søker ly i dine vingers skygge.

9 De mettes overflødig av ditt huses fedme, og av dine gleders strøm gir du dem å drikke.

10 For hos dig er livets kilde, i ditt lys ser vi lys.

11 La din miskunnhet vare ved for dem som kjenner dig, og din rettferdighet for de opriktige av hjertet.

12 La ikke den overmodiges fot komme over mig og ikke de ugudeliges hånd jage mig bort!

13 Der faller de som gjør urett; de blir støtt ned og kan ikke reise sig.