1 He himene na Ahapa. He pono, he pai te Atua ki a Iharaira; ki te hunga ngakau ma.

2 Ko ahau ia, wahi iti kua tapepa oku waewae: me i kotahi kua paheke oku takahanga.

3 I hae hoki ahau ki te hunga whakahi, i toku kitenga i te tangata hara e kake ana.

4 Kahore hoki he whakawiringa a te mate i a ratou: he maro ano o ratou uaua.

5 Kahore nga mea whakapouri tangata e pa ki a ratou; kahore ano ratou e whiua tahitia me te mano tangata.

6 Na reira, ano he hei te whakakake e awhi nei i a ratou, ano he kakahu te tutu e hipokina nei ratou.

7 Pupuhi ana o ratou kanohi i te ngako: nui ake nga mea i a ratou i a o ratou ngakau i hiahia ai.

8 E whakahi ana ratou, e korero kino ana mo te whakatoi: kei runga noa ake a ratou korero.

9 Tutuki tonu to ratou mangai ki nga rangi: e kopikopiko ana hoki to ratou arero i runga i te whenua.

10 Koia tona iwi i hoki mai ai ki konei: a e whakawiria ana he wai mo ratou, ki tonu te kapu.

11 E mea ana ratou, Ma te aha e matau ai te Atua? He matauranga koia to te Runga Rawa?

12 Nana, ko te hunga kino tenei, kei runga tonu i te whenua rangatira, e hua ana o ratou taonga.

13 He pono he maumau taku mea i toku ngakau kia ma, taku horoi hoki i oku ringa ki te harakore.

14 E whiua ana hoki ahau i te roa o te ra, e pakia ana i nga ata katoa.

15 Me i ki ahau, Ka penei taku korero; na e tinihanga ana ahau ki te whakatupuranga o au tamariki.

16 I taku meatanga kia matauria tenei, ka kite ahau he mahi whakauaua rawa;

17 Tae noa ahau ki te wahi tapu o te Atua, katahi ahau ka mohio ki to ratou mutunga.

18 He pono i whakaturia ratou e koe ki nga wahi pahekeheke; a whakataka ana e koe ki te ngaromanga.

19 Ano te panga whakareretanga o to ratou hunanga! kua pau rawa i nga wehi.

20 Ka rite ki te rekanga kanohi, ina ara ake te tangata, tau whakahawea ki to ratou ahua, e te Ariki, ina ara ake koe.

21 Na mamae noa iho toku ngakau, a hukihuki ana oku whatumanawa.

22 He whakaarokore hoki ahau, he kuware: me te mea he kirehe ahau i tou aroaro.

23 Ahakoa ra kei a koe tonu ahau; e puritia ana e koe toku ringa matau.

24 Ma tou whakaaro ahau e arahi; muri iho ka riro ahau i a koe ki te kororia.

25 Ko wai hoki toku i te rangi ko koe anake? Kahore atu hoki oku i te whenua e hiahia ai, ko koe anake.

26 Hemo iho oku kikokiko me toku ngakau: ko te Atua ia te kaha o toku ngakau, toku wahi ake ake.

27 Na, ko te hunga e mamao atu ana i a koe ka mate: ka ngaro i a koe te hunga puremu katoa e whakarere nei i a koe.

28 Ko ahau ia, he pai ki ahau te whakatata ki te Atua: kua waiho e ahau te Ariki, a Ihowa, hei whakawhirinakitanga moku, kia whakapuakina ai e ahau au mahi katoa.

1 En salme av Asaf. Ja, Gud er god mot Israel, mot de rene av hjertet.

2 Men jeg - nær hadde mine føtter snublet, på lite nær var mine trin glidd ut.

3 For jeg harmedes over de overmodige da jeg så at det gikk de ugudelige vel.

4 For de er fri for lidelser inntil sin død, og deres styrke er vel ved makt.

5 De kjenner ikke til nød som andre folk, og de blir ikke plaget som andre mennesker.

6 Derfor er overmot deres halssmykke, vold omhyller dem som et klædebon.

7 Deres øine står ut av fedme, hjertets tanker bryter frem.

8 De håner og taler i ondskap om undertrykkelse; fra det høie taler de.

9 De løfter sin munn op til himmelen, og deres tunge farer frem på jorden.

10 Derfor får de sitt folk til å vende sig om til dem, og vann i overflod suger de i sig*. / {* d.e. de nyter stor lykke.}

11 Og de sier: Hvorledes skulde Gud vite noget? Er det vel kunnskap hos den Høieste?

12 Se, dette er de ugudelige, og evig trygge vokser de i velmakt.

13 Ja, forgjeves har jeg renset mitt hjerte og tvettet mine hender i uskyld;

14 jeg blev dog plaget hele dagen, og hver morgen kom til mig med tukt.

15 Dersom jeg hadde sagt: Jeg vil tale således*, se, da hadde jeg vært troløs mot dine barns slekt. / {* SLM 73, 13. 14.}

16 Og jeg tenkte efter for å forstå dette*; det var en plage i mine øine / {* SLM 73, 3-14.}

17 - inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og gav akt på deres endelikt.

18 Ja, på glatte steder setter du dem; du lot dem falle, så de gikk til grunne.

19 Hvor de blev ødelagt i et øieblikk! De gikk under og tok ende med forferdelse.

20 Likesom en akter for intet en drøm når en har våknet op, således akter du, Herre, deres skyggebillede for intet når du våkner op.

21 Når mitt hjerte var bittert, og det stakk mig i mine nyrer,

22 da var jeg ufornuftig og forstod intet; som et dyr var jeg imot dig.

23 Men jeg blir alltid hos dig, du har grepet min høire hånd.

24 Du leder mig ved ditt råd, og derefter optar du mig i herlighet.

25 Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har dig, har jeg ikke lyst til noget på jorden.

26 Vansmekter enn mitt kjød og mitt hjerte, så er dog Gud mitt hjertes klippe og min del evindelig.

27 For se, de som holder sig borte fra dig, går til grunne; du utrydder hver den som faller fra dig i hor*. / {* d.e. i utroskap bryter pakten med dig.}

28 Men for mig er det godt å holde mig nær til Gud; jeg setter min lit til Herren, Israels Gud, for å fortelle alle dine gjerninger.