1 He inoi na Mohi, na te tangata a te Atua. E te Ariki, ko koe to matou nohoanga i nga whakatupuranga katoa.

2 Kahore ano i whanau noa nga maunga, kahore i hanga e koe te whenua me te ao, ko koe te Atua no tua whakarere a ake tonu atu.

3 E whakahokia ana e koe te tangata kia mongamonga noa, a e mea ana, E hoki, e nga tama a te tangata.

4 Ki tau titiro hoki, he rite nga tau kotahi mano ki te ra onanahi, kua pahure atu nei, ki te mataaratanga hoki i te po.

5 Me te mea na te waipuke tau kahakinga i a ratou; he moe ratou: i te ata ano he tarutaru e tupu ana.

6 I te ata e tupu ana, e pihi ana: i te ahiahi kua kotia, kua maroke.

7 Kua hemo nei hoki matou i tou riri: ka ohorere hoki i tou aritatanga.

8 Kua maka e koe o matou kino ki tou aroaro, o matou mea huna ki te marama o tou mata.

9 Ka pau o matou ra katoa, me te riri ano koe: hemo ake o matou tau ano he korero e korerotia ana.

10 Ko nga ra o o matou tau e whitu tekau tau; a ki te whai kaha, ka waru tekau tau; heoi he mahi mauiui, he pouri to ratou kaha; ka hohoro hoki te hatepea atu, a ka rere atu matou.

11 Ko wai te matau ana ki te kaha o tou riri? Rite pu ki te wehi ki a koe tou riri.

12 Akona matou ki te tatau i o matou ra, kia anga ai te ngakau ki te whakaaro.

13 Hoki mai, e Ihowa, kia pehea ake te roa? A kia puta ke he whakaaro mou ki au pononga.

14 Kia na matou i te ata i tau mahi tohu: kia hari ai matou, kia koa ai, i o matou ra katoa.

15 Whakaharitia matou, kia rite ki nga ra i whakawhiua ai matou e koe, ki nga tau i kite ai matou i te kino.

16 Kia puta mai tau mahi ki au pononga, me tou kororia ki a ratou tamariki.

17 A hei runga i a matou te ataahua o Ihowa, o to matou Atua: whakapumautia ano ki a matou te mahi a o matou ringa, ae ra, te mahi a o matou ringa, whakapumautia e koe.

1 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.

2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.

3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!

4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.

5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;

6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.

7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.

8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.

9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.

10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.

11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?

12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!

13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!

14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!

15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!

16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!

17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!