4 Eg takkar alltid min Gud for dykk, for den Guds nåde som er dykk gjeven i Kristus Jesus,
6 So er dei då ikkje lenger tvo, men eitt kjøt, og det som Gud hev bunde i hop, det skal ikkje menneskja skilja.»
3 Eg takkar min Gud so tidt eg tenkjer på dykk,
12 Å telja våre dagar, det lære du oss, at me kann få visdom i hjarta.
7 Kor store vatni so er, dei aldri fær kjærleik sløkt, ingi elvar kann fløyma han burt. Um du alt som du åtte for kjærleik baud, so vart du berre til narr.»
7 Alt ved deg er fagert, min hugnad, du lytelaus er.»
10 Til min ven høyrer eg, og til meg stend hans trå.»
24 Dette er dagen som Herren hev gjort, lat oss fegnast og gleda oss no!
7 Mange segjer: «Kven vil syna oss noko godt?» Lyft du yver oss ljoset frå di åsyn, Herre!
14 Men attåt alt dette klæd dykk i kjærleiken, som er bandet um fullkomenskapen!
4 Kjærleiken er langmodig, er velviljug; kjærleiken ovundast ikkje; kjærleiken briskar seg ikkje, blæs seg ikkje upp;
5 han gjer inkje usømelegt, søkjer ikkje sitt eige, illskast ikkje, gøymer ikkje på det vonde;
6 han gled seg ikkje ved urettferd, men gled seg ved sanning.
7 Alt lid han, alt trur han, alt vonar han, alt toler han.