13 Alt magtast eg i honom som gjer meg sterk.
2 Herre, eg flyr til deg; lat meg aldri i æva verta til skammar! Frels meg ved di rettferd!
14 Velsigna skal du vera framum alle folkeslag. Hjå deg skal det aldri finnast eit liv, korkje av folk eller fe, som vantar avkjøme.
7 Men Israels-folket muna og voks og auka og vart uhorveleg mannsterke, so dei fyllte heile landet.
2 Gud, høyr mitt klagerop, merka mi bøn!
2 Hans avkjøme skal vera veldugt på jordi, ætti av dei ærlege skal verta velsigna.
9 Og han sagde til meg: «Min nåde er nok åt deg; for mi kraft vert fullenda i vanmagt.» Helst vil eg difor rosa meg av mi vanmagt, so Kristi kraft kann bu i meg.
15 Men ho skal verta frelst gjenom si barneign, um dei vert standande i tru og kjærleik og helging med æra.
13 For trengslor utan tal hev umspent meg, mine misgjerningar hev gripe meg, og eg kan ikkje sjå; dei er fleire enn håri på mitt hovud, og mitt mod hev forlate meg.
9 han som let ufruktsame bu heime som ei glad barnemor. Halleluja!
15 og kalla på meg den dag du er i naud, so vil eg frelsa deg ut, og du skal prisa meg.»
13 For du hev skapt mine nyro, du hev verka meg i morsliv.
29 Han gjev den trøytte kraft og aukar styrken for magtlaus mann.
30 Gutar vert trøytte og mode, og unge karar lyt snåva.
31 Men dei som vonar på Herren, fær atter kraft, dei fær nye vengjefjører som ørnar. Dei spring og trøytnar ikkje, dei gjeng og mødest ei.
11 Ved tru fekk og Sara kraft til å grunnleggja ei ætt, og det trass i alderen sin, for ho heldt honom for trufast som hadde lova det.
14 «Av di han heng fast ved meg, vil eg fria honom ut; eg vil frelsa honom, av di han kjenner mitt namn.
9 Men lat oss ikkje verta trøytte av å gjera det gode! for i si tid skal me hausta, berre me ikkje trøytnar.
23 Dei skal ikkje stræva til fåfengs og ikkje få born som brått skal døy; for dei er Herrens velsigna ætt, og sitt avkjøme hev dei hjå seg.
5 Fyrr eg skapte deg i morsliv, kjende eg deg, og fyrr du kom ut or moderfang, helga eg deg; til profet åt folki sette eg deg.
15 Dei er som meg i morsliv skapte; ein forma oss i moderfang -
21 Det kann du gjeva handi på, den vonde vert ’kje urefst, men ætti åt rettferdige slepp undan.
13 For stengerne på dine portar hev han gjort faste, han hev velsigna dine born i deg.
7 Her er ein arming som ropa, og Herren høyrde og frelste honom frå alle hans trengslor.
3 For eg vil renna vatn yver det tyrste, og straumar yver det turre. Eg vil renna min ande ut yver di ætt, og yver ditt avkjøme mi velsigning.
4 Dei skal veksa upp millom graset som pilar ved bekkjefar.
19 Dei for imot meg på min motgangs dag; men Herren vart min studnad.
45 Ja, sæl er ho som leit på Herrens ord, at det han hadde lova, laut gå fram!»
25 Hjå Gud åt far din, han vare deg! Hjå den Velduge, han velsigne deg med velsigning or himmelen høge, med velsigning or djupet som ligg under jordi, med velsigning i brjost og i liv!
7 Fyrr ho vert barnsjuk, hev ho født, fyrr riderne kjem, hev ho fenge ein gut.
9 Skuld’ eg opna morsliv og ei gjeva føding? segjer Herren. Eller gjeva føding, og so halda fosteret att? segjer din Gud.
17 Lat deim fegnast og gleda seg i deg alle dei som søkjer deg! Lat deim som elskar di frelsa alltid segja: «Høglova vere Herren!» For eg er arm og fatig; Herren vil tenkja på meg. Du er mi hjelp og min frelsar; min Gud, dryg ikkje!
3 Sjå, born er Herrens gåva, livsfrukt er ei løn.
21 Når ei kona skal eiga barn, er ho sutfull av di timen hennar er komen; men når ho hev fenge barnet, kjem ho ikkje lenger i hug kor vondt ho hev lide, so glad er ho for di eit menneskje er født til verdi.
13 Dykk hev ingi freisting råka som menneskje ikkje kann bera; men Gud er trufast, som ikkje skal lata dykk verta freista utyver det de toler, men skal gjera både freistingi og utgangen slik at de kann halda det ut.
11 Som hyrding gjæter buskap sin, han sankar deim i armen, smålambi ber ved barmen, og leider møderne vart og lint.