1 Tulee aika, jolloin kuningas hallitsee vanhurskaasti ja ruhtinaat hoitavat tehtävänsä oikeuden mukaan.

2 Silloin jokainen heistä on kuin turvapaikka myrskyn tullen, kuin suoja rankkasateen puhjetessa, kuin virvoittava vesi aavikolla, kuin kallionjärkäleen varjo helteen uuvuttamassa maassa.

3 Silloin näkevien silmät eivät ole ummessa ja kuulevien korvat ovat avoinna kuulemaan.

4 Neuvottomien sydän saavuttaa tiedon, sammaltavien kieli oppii puhumaan selkeästi.

5 Enää ei houkkaa sanota kunnian mieheksi eikä lurjusta jalomieliseksi.

6 Sillä houkka puhuu houkan puheita, hänen sydämensä hautoo pahaa. Siksi hänen tekonsa ovat jumalattomia, hänen puheensa Herrasta ovat mieltä vailla. Se mies jättää nälkäisen nääntymään, janoisen hän jättää juomaa vaille.

7 Lurjuksella on katalat keinonsa, hän punoo juonia, valehtelee ja hyötyy köyhän kustannuksella, riistää puheillaan varattomilta oikeuden.

8 Mutta jalon miehen mielessä ovat jalot teot, hän pysyy lujasti hyvän puolella.

9 Nouskaa, te huolettomat naiset, kuunnelkaa minua! Kuulkaa, te itsevarmat tyttäret, pankaa mieleen, mitä minä sanon!

10 Vuosi vielä, vähän toista, ja te, nyt niin varmat, vapisette. Viininkorjuun aika on ohi, eikä hedelmien korjuuta tule.

11 Säikkykää, huolettomat, vaviskaa, itsevarmat! Riisukaa vaatteenne, vyöttäkää säkkivaate uumillenne,

12 lyökää surusta rintoihinne ihanien peltojen tähden, hedelmällisten viiniköynnösten tähden,

13 kansani viljelysmaiden tähden -- orjantappuraa ja ohdaketta ne silloin kasvavat - - ja kaikkien riemua tulvivien talojen tähden, koko ilakoivan kaupungin tähden.

14 Sillä palatsi jää autioksi, kohiseva kaupunki hylätään. Missä kohosi Ofelinkukkulan linna vartiotorneineen, siinä leviää ikuisesti rauniokenttä, villiaasien mielipaikka, karjalaumojen laidunmaa.

15 Näin on oleva, kunnes meihin tulee korkeudesta henki. Silloin autiomaa muuttuu hedelmätarhaksi ja tarhat ovat laajoja kuin metsät.

16 Silloin autiomaassa asuu oikeus ja vanhurskaudella on majansa hedelmätarhojen keskellä.

17 Ja vanhurskauden hedelmänä on oleva rauha. Siitä kasvaa levollinen luottamus, turvallisuus, joka kestää iäti.

18 Minun kansani saa asua rauhan niityillä, turvallisissa asuinpaikoissa, huolettomilla leposijoilla.

19 Metsää kaatuu lakoon, kaupunkeja sortuu maahan,

20 mutta te onnelliset, te saatte kylvää kaikkialle, missä vesi kostuttaa maan, saatte päästää härkänne ja aasinne vapaasti kulkemaan laitumilla.

1 Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre efter rett,

2 og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.

3 Da skal de seendes øine ikke være blinde, og de hørendes ører skal være lydhøre,

4 de lettsindiges hjerte skal formå å skjønne, og de stammendes tunge skal ha lett for å tale klart.

5 Dåren skal ikke mere kalles edel, og den svikefulle skal ikke kalles høimodig.

6 For dåren taler dårskap, og hans hjerte finner på ondt for å utføre vanhellig dåd og for å tale forvendte ting om Herren, for å la den hungrige sulte og la den tørste mangle drikke.

7 Og den svikefulles våben er onde; han legger listige råd for å føre de saktmodige i ulykke ved falske ord, selv når den fattige taler det som rett er.

8 Men den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.

9 I sorgløse kvinner, stå op, hør min røst! I trygge døtre, vend eders ører til min tale!

10 Om år og dag skal I beve, I trygge! For det er slutt med all vinhøst, frukthøsten kommer ikke.

11 Forferdes, I sorgløse! Bev, I trygge! Klæ eder nakne og bind sekk om eders lender!

12 De slår sig for brystet og klager over de fagre marker, over det fruktbare vintre.

13 På mitt folks jord skyter torner og tistler op, ja over alle gledens hus i den jublende by.

14 For palasset er forlatt, svermen i byen er borte; haug* og vakttårn er blitt til huler for evige tider, til fryd for villesler, til beite for buskap - / {* Ofel-haugen i Jerusalem; 2KR 27, 3. NEH 3, 26 fg.}

15 inntil Ånden blir utøst over oss fra det høie, og ørkenen blir til fruktbar mark, og fruktbar mark aktes som skog.

16 Og rett skal bo i ørkenen, og rettferdighet skal ha sitt hjem på den fruktbare mark.

17 Og rettferdighetens verk skal være fred, og rettferdighetens frukt skal være ro og trygghet til evig tid.

18 Og mitt folk skal bo i fredens bolig og i trygghetens telter og på sorgfrie hvilesteder.

19 Men det skal hagle når skogen* styrter ned, og dypt skal byen trykkes ned. / {* fiendens veldige hær.}

20 Lykkelige er I som sår ved alle vann, som slipper oksen og asenet på frifot!