1 Nyt Job sanoi:
2 -- No olivatpa äänessä viisaat miehet! Kun te kuolette, kuolee viisaus maasta!
3 Mutta on minullakin ymmärrystä, en häviä teille yhtään. Kuka hyvänsä voi tuollaista puhua!
4 Minä olen nyt ihmisille naurun aihe, minä, joka käännyin Jumalan puoleen ja aina sain vastauksen! Olen viaton ja nuhteeton, ja silti naurun aihe.
5 Onnen hylkäämä ansaitsee halveksuntaa, sanovat ne, joilla ei ole huolia, ja töytäisevät vielä kerran sitä, joka jo horjuu.
6 Mutta rosvojen teltat, ne saavat olla rauhassa. Jotka Jumalaa uhmaavat, elävät hyvin, he ovat kääntäneet Jumalan puolelleen.
7 Kysy sinä eläimiltä, ne kertovat sen sinulle, kysy taivaan linnuilta, ne sen sinulle ilmoittavat.
8 Katso maata, se on valmis opettamaan, meren kalatkin sen sinulle kertovat.
9 Kaikki ne tietävät tämän: Herra itse on kaiken tehnyt,
10 hän, jonka kädessä on kaikki mikä elää, jokaisen ihmisen henki.
11 Eikö korva tunnustele sanoja niin kuin suu maistelee ruokaa?
12 Vanhuksillako vain on viisaus, pitkä ikäkö yksin antaa ymmärryksen?
13 Jumalan on viisaus, hänen on voima, hän tietää ja päättää.
14 Minkä Jumala tuhoaa, sitä ei rakenneta uudestaan. Kenet hän vangitsee, sille eivät portit aukene.
15 Kun hän pidättää vedet taivaassa, tulee kuivuus, kun hän päästää ne irti, ne myllertävät maan.
16 Hänen on voima ja taito -- eksy tai eksytä, hänen tekoaan olet.
17 Hän ajaa neuvonantajat alastomina pois ja riistää tuomareilta järjen.
18 Hän katkoo kuninkaiden sitomat köydet, kuninkaiden vyötäisille hän sitoo lannevaatteen.
19 Papit hän ajaa alastomina pois, hän kukistaa vanhat valtasuvut.
20 Parhaankin puhujan huulilta hän vie sanat, kansan vanhimmilta hän vie ymmärryksen.
21 Hän kaataa ylenkatseen jalosukuisten ylle, hän irrottaa sankareilta vyön.
22 Hän paljastaa synkimmät kuilut, mustimman pimeyden hän valaisee.
23 Hän antaa kansojen kasvaa ja kukistaa ne jälleen, hän antaa kansoille tilaa ja pyyhkäisee sitten ne pois.
24 Hän vie kansojen johtajilta järjen ja jättää heidät harhailemaan tiettömässä autiomaassa --
25 pimeässä he hapuilevat, valoa vailla, hoipertelevat sinne tänne kuin juopuneet.
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Ja sannelig, I er de rette folk, og med eder dør visdommen ut.
3 Også jeg har forstand, likesom I, jeg står ikke tilbake for eder, og hvem vet ikke dette?
4 Til spott for mine venner er jeg, jeg som ropte til Gud og fikk svar; til spott er jeg, den rettskafne og ulastelige.
5 Ulykken fortjener bare forakt efter de trygges mening; forakt venter dem hvis fot vakler.
6 Ødeleggeres telt blir i ro, og trygge er de som egger Gud til vrede, de som fører sin gud i sin hånd*. / {* HAB 1, 11.}
7 Men spør du dyrene, de skal lære dig, og himmelens fugler, de skal si dig det,
8 eller tal til jorden, og den skal lære dig, og havets fisker skal fortelle dig det.
9 Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det,
10 han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd?
11 Mon ikke øret prøver ord, likesom ganen smaker mat?
12 Hos gråhårede er visdom, og langt liv gir forstand.
13 Hos ham er visdom og velde, ham hører råd og forstand til.
14 Se, han river ned, og det bygges ikke op igjen; han stenger for en mann, og det lukkes ikke op.
15 Han demmer for vannene, og de tørker bort, og han slipper dem løs, og de velter om jorden.
16 Hos ham er styrke og visdom; i hans makt er både den som farer vill, og den som fører vill.
17 Han fører rådsherrer bort som fanger, og dommere gjør han til dårer.
18 Kongers tvangsbånd løser han og binder rep om deres lender.
19 Han fører prester bort som fanger, og mektige menn støter han ned.
20 Han fratar prøvede menn mælet og oldinger deres innsikt.
21 Han utøser forakt over fyrster, og de sterkes belte løser han.
22 Han drar det skjulte frem av mørket og fører dødsskygge frem i lyset.
23 Han lar folkene bli store, og han lar dem gå til grunne; han gir folkene vidt rum, og han fører dem bort.
24 Høvdingene i landet fratar han forstanden og lar dem fare vill i et uveisomt øde;
25 de famler i mørke uten lys, og han lar dem rave likesom drukne.