1 Minkä tähden vain Kaikkivaltias tietää tilinteon hetket, miksi ne ovat salaisuus niille, jotka tuntevat hänet?
2 Jumalattomat siirtävät rajakiviä, ryöstävät karjaa, laiduntavat sitä kuin omaansa.
3 He vievät mukanaan orvon ainoan aasin ja ottavat pantiksi lesken härän.
4 He sysäävät tieltään köyhät ja heikot. Kaikki vähäväkiset pakoilevat heitä.
5 Kuin autiomaan villiaasit maan köyhät kulkevat arolla. He etsivät syötävää, ruokaa lapsilleen.
6 He kokoavat tähteitä pelloilta, keräävät jumalattoman viinitarhasta jäljelle jääneitä rypäleitä.
7 He yöpyvät alasti, ilman vaatetta, ei heillä ole peitettä kylmää vastaan.
8 He kastuvat, kun vuorilta tulee sade, suojattomina he painautuvat kalliota vasten.
9 Orpo riistetään äitinsä rinnoilta, köyhältä otetaan lapsi velan pantiksi.
10 He kulkevat alasti, ilman vaatetta, nälkäisinä he kantavat isäntien tähkäkuormia,
11 toisten tarhoissa he puristavat oliiveista öljyä, janon piinaamina he polkevat viinikuurnan rypäleitä.
12 Kaupungissa miehet valittavat, haavoittuneet huutavat apua, mutta Jumala ei rukousta kuule.
13 Pimeyden miehet kapinoivat valoa vastaan. He eivät tunne valon teitä, valon polkuja he eivät kulje.
14 Murhamies nousee ennen aamun valkenemista ja surmaa köyhän poloisen. Yön pimeydessä hän liikkuu kuin varas.
16 Murtovaras tunkeutuu taloon yön pimeinä hetkinä, päivän hän pysyttelee tarkoin näkymättömissä. Valoa hän ei voi sietää.
17 Heille kaikille yön tulo on kuin aamun koitto. Pimeyden kauhut eivät heitä pelota.
18 Jumalaton on kuin lastu, jonka virta vie. Hänen peltoaan kohtaa kirous, enää ei kukaan mene hänen viinitarhaansa.
19 Helteessä halkeillut maa nielee kevään vedet, tuonela sen, joka on tehnyt syntiä.
20 Hänen oma äitinsä unohtaa hänet. Madot syövät hänet olemattomiin. Kukaan ei enää häntä muista. Kuin puu, niin vääryys murtuu.
21 Hän kohteli pahoin lapsetonta, turvatonta naista, leskeä hän ei auttanut!
22 Voimassaan Jumala tempaa pois mahtavatkin miehet. Kun hän nousee, ei kukaan ole turvassa.
23 Hän suojelee heitä, antaa heidän uskoa, että he ovat turvassa, mutta hänen katseensa seuraa heidän askeliaan.
24 Hetkeksi he nousevat korkealle, sitten heitä ei enää ole. He kyyristyvät, mutta pois heidät temmataan niin kuin kaikki temmataan. Kuin tähkäpäät heidät leikataan pois.
25 Totisesti, näin on asia. Kuka osoittaa minut valehtelijaksi ja sanani vääriksi?
1 Hvorfor lar den Allmektige aldri sine straffetider komme? Og hvorfor får de som kjenner ham, ikke se hans dager?
2 Folk flytter grenseskjell; de raner fe og fører det på beite.
3 Farløses asen driver de bort; enkens okse tar de i pant.
4 Fattigfolk trenger de ut av veien; alle de saktmodige i landet må skjule sig.
5 Ja, som villesler i ørkenen går de ut til sin gjerning og leter efter føde; ødemarken gir dem brød til barna.
6 På marken høster de den ugudeliges fôr, og i hans vingård holder de efterhøst.
7 Nakne overnatter de uten klær og uten dekke i kulden.
8 Av skyllregnet på fjellet blir de våte, og fordi de ikke har noget annet ly, trykker de sig inn til berget.
9 Den farløse rives bort fra mors bryst, og armingens klær blir tatt som pant.
10 Nakne går de, uten klær, og sultne bærer de kornbånd.
11 Mellem de ugudeliges murer perser de olje; de treder vinpersene og tørster.
12 Fra byen lyder døendes stønn, og de hårdt sårede skriker om hjelp; men Gud enser ikke slik urett.
13 Andre er fiender av lyset; de kjenner ikke dets veier og holder sig ikke på dets stier.
14 Før dag står morderen op, slår ihjel den som er arm og fattig, og om natten er han som tyven.
15 Horkarlens øie speider efter skumringen; han sier: Intet øie ser mig, og han dekker sitt ansikt til.
16 I mørket bryter de inn i husene, om dagen lukker de sig inne; lyset vil de ikke vite av.
17 For nattens mørke er morgen for dem alle; de er velkjente med nattemørkets redsler.
18 Hastig* rives de med av strømmen; forbannet blir deres arvedel i landet; de ferdes ikke mere på veien til vingårdene. / {* mener I.}
19 Tørke og hete sluker snevann, dødsriket dem som synder.
20 Hans mors liv glemmer ham, makken fortærer ham med lyst, ingen minnes ham mere, og ondskapen blir som et splintret tre.
21 Slik går det med den som har plyndret den ufruktbare, som ikke fødte, og aldri har gjort godt mot enker.
22 Men* Gud opholder voldsmennene lenge med sin kraft; de reiser sig igjen, skjønt de mistvilte om livet. / {* Dette er Jobs svar.}
23 Han lar dem leve i trygghet og støtter dem; hans øine våker over deres veier.
24 De stiger høit; en liten stund, så er de ikke mere; de segner og dør som alle andre, og som aks-toppen skjæres de av.
25 Og er det nu ikke så, hvem gjør mig da til løgner og mitt ord til intet?