1 (H40:25)Voitko sinä koukullasi pyydystää krokotiilin? Pitääkö siimasi sen kielen aloillaan,

2 (H40:26)sitooko ruokoköytesi sen kidan, lävistääkö atraimesi sen leuan?

3 (H40:27)Rukoileeko se sinulta armoa, yrittääkö se lepytellä sinua?

4 (H40:28)Suostuuko se sinun ehtoihisi, antautuuko se orjaksesi ikiajoiksi?

5 (H40:29)Leikitkö sen kanssa niin kuin linnun kanssa leikitään, annatko sen tyttärillesi narusta talutettavaksi?

6 (H40:30)Käytkö siitä kauppaa toisten pyyntimiesten kanssa, meneekö se paloiteltuna myyntiin kauppiaille?

7 (H40:31)Isketkö sen kyljen täyteen väkärautoja, lävistätkö harppuunalla sen pään?

8 (H40:32)Jos mielesi tekee käydä siihen käsiksi, ajattele, millainen kamppailu siitä nousee, ja jätä se rauhaan!

9 (H41:1)Älä kuvittele turhia: sen pelkkä näkeminen paiskaa maahan kenet tahansa.

10 (H41:2)Ei pahinkaan hurjapää ryhdy sitä ärsyttämään. Kuka voisi mitellä sen kanssa voimiaan!

11 (H41:3)Kuka siis voisi astua minun eteeni vaatimaan palvelusta palveluksesta? Eikö kaikki taivaan alla ole minun?

12 (H41:4)Puhun vielä sen jäsenistä, sen voimasta, sen ihmeellisestä rakenteesta.

13 (H41:5)Kuka on murtanut sen kaksoispanssarin, kuka on viiltänyt siltä puvun auki?

14 (H41:6)Kuka on avannut ammolleen sen kidan? Sen hampaat herättävät kaikissa kauhua.

15 (H41:7)Sen selkää kattavat panssarikilvet kuin piinkovat sinettirivit.

16 (H41:8)Ne ovat tiiviisti kiinni toinen toisessaan, edes tuuli ei pääse niiden väliin.

17 (H41:9)Ne niveltyvät toisiinsa kuin liimattuina, koskaan irtoamatta.

18 (H41:10)Kun se aivastaa, näkyy leimahdus. Sen silmät hehkuvat kuin aamuruskon säteet.

19 (H41:11)Sen kidasta lyövät lieskat, tulikipunat sinkoilevat ilmaan.

20 (H41:12)Savu suitsuaa sen sieraimista niin kuin tulella kiehuvan padan alta, kun tulta lietsotaan.

21 (H41:13)Sen henkäys sytyttää hiilloksen liekkeihin, tulenlieska iskee sen suusta.

22 (H41:14)Sen kaula uhkuu voimaa, sen edellä leviää kauhu.

23 (H41:15)Jäntevät ovat sen vatsan lihakset, kovat kuin metalli, eivät ne anna myöten.

24 (H41:16)Kiveä on sen sydän, kuin myllyn pohjakivi, liikkumaton ja kova.

25 (H41:17)Kun se nousee esiin, rohkeimmatkin kauhistuvat ja pakenevat kuohuvasta vedestä.

26 (H41:18)Jos siihen osuu miekka, terä murtuu. Ei siihen pysty keihäs, ei nuolenkärki eikä kivi.

27 (H41:19)Pelkkää olkea on sille rauta, kuin lahoa puuta on sille pronssi.

28 (H41:20)Nuoli ei aja sitä pakosalle, olkipalloja ovat sille lingon kivet,

29 (H41:21)kuin heinänkorsi on sille nuija, miekan kalskeelle se vain nauraa.

30 (H41:22)Sen vatsapuoli on täynnä teräviä nystyjä, jäljet rannan liejussa ovat kuin äkeen jäljet.

31 (H41:23)Se panee syvyydet kiehumaan niin kuin pata kiehuu, virta pärskyy sen ympärillä kuin tulikuuma rasva.

32 (H41:24)Sen perässä kimaltaa vaahto hopeisena kuin vanhuksen hiukset.

33 (H41:25)Ei ole sille vertaa maan päällä! Luoja jätti sen pelkoa vaille.

34 (H41:26)Vahvimpiakin se ylväänä katsoo. Se on kaikkien petojen kuningas.

1 Ingen er så djerv at han tør tirre den; hvem tør da sette sig op imot mig?

2 Hvem gav mig noget først, så jeg skulde gi ham vederlag? Alt under himmelen hører mig til.

3 Jeg vil ikke tie om dens lemmer, om dens store styrke og dens fagre bygning.

4 Hvem har dradd dens klædning av? Hvem tør komme innenfor dens dobbelte rad av tenner?

5 Hvem har åpnet dens kjevers dør? Rundt om dens tenner er redsel.

6 Stolte er skjoldenes rader; hvert av dem er tillukket som med et fast segl.

7 De ligger tett innpå hverandre, og ingen luft trenger inn imellem dem.

8 Det ene skjold henger fast ved det andre; de griper inn i hverandre og skilles ikke at.

9 Når den nyser, stråler det frem lys, og dens øine er som morgenrødens øielokk.

10 Bluss farer ut av dens gap, gnister spruter frem.

11 Fra dens nesebor kommer røk som av en gryte som koker over siv.

12 Dens ånde tender kull i brand, og luer går ut av dens gap.

13 På dens hals har styrken sin bolig, og angsten springer foran den.

14 Dens doglapper sitter fast; de er som støpt på den og rører sig ikke.

15 Dens hjerte er fast som sten, fast som den underste kvernsten.

16 Når den hever sig, gruer helter; av redsel mister de sans og samling.

17 Rammes den med sverd, så biter det ikke på den, heller ikke lanse, pil eller kastespyd.

18 Den akter jern som strå, kobber som ormstukket tre.

19 Buens sønn* jager den ikke på flukt; slyngens stener blir som halm for den. / {* pilen.}

20 Stridsklubber aktes som halm, og den ler av det susende spyd.

21 På dens buk sitter skarpe skår, den gjør spor i dyndet som efter en treskeslede.

22 Den får dypet til å koke som en gryte; den får havet til å skumme som en salvekokers kjele.

23 Efter den lyser dens sti; dypet synes å ha sølvhår.

24 Det er intet på jorden som er herre over den; den er skapt til ikke å reddes.

25 Alt som er høit, ser den i øiet; den er en konge over alle stolte dyr.