1 Y RESPONDIO Bildad Suhita, y dijo:

2 ¿Cuándo pondréis fin á las palabras? Entended, y después hablemos.

3 ¿Por qué somos tenidos por bestias, Y en vuestros ojos somos viles?

4 Oh tú, que despedazas tu alma con tu furor, ¿Será dejada la tierra por tu causa, Y serán traspasadas de su lugar las peñas?

5 Ciertamente la luz de los impíos será apagada, Y no resplandecerá la centella de su fuego.

6 La luz se oscurecerá en su tienda, Y apagaráse sobre él su lámpara.

7 Los pasos de su pujanza serán acortados, Y precipitarálo su mismo consejo.

8 Porque red será echada en sus pies, Y sobre red andará.

9 Lazo prenderá su calcañar: Afirmaráse la trampa contra él.

10 Su cuerda está escondida en la tierra, Y su torzuelo sobre la senda.

11 De todas partes lo asombrarán temores, Y haránle huir desconcertado.

12 Su fuerza será hambrienta, Y á su lado estará aparejado quebrantamiento.

13 El primogénito de la muerte comerá los ramos de su piel, Y devorará sus miembros.

14 Su confianza será arrancada de su tienda, Y harále esto llevar al rey de los espantos.

15 En su tienda morará como si no fuese suya: Piedra azufre será esparcida sobre su morada.

16 Abajo se secarán sus raíces, Y arriba serán cortadas sus ramas.

17 Su memoria perecerá de la tierra, Y no tendrá nombre por las calles.

18 De la luz será lanzado á las tinieblas, Y echado fuera del mundo.

19 No tendrá hijo ni nieto en su pueblo, Ni quien le suceda en sus moradas.

20 Sobre su día se espantarán los por venir, Como ocupó el pavor á los que fueron antes.

21 Ciertamente tales son las moradas del impío, Y este será el lugar del que no conoció á Dios.

1 Da tok Bildad fra Suah til orde og sa:

2 Når vil I dog engang sette en grense for eders ord? Bli først forstandige, så kan vi tale sammen.

3 Hvorfor er vi aktet som fe? Hvorfor er vi urene i eders øine?

4 Å du som sønderriver dig selv din vrede! Mon jorden for din skyld skal lates øde, og en klippe rokkes fra sitt sted?

5 Like fullt skal den ugudeliges lys utslukkes, og hans ilds lue skal ikke skinne.

6 Lyset skal formørkes i hans telt og hans lampe utslukkes over ham.

7 Hans kraftige skritt skal bli innsnevret, og hans eget råd styrte ham;

8 for han kommer inn i et garn med sine føtter, og han vandrer på et nett.

9 En snare griper om hans hæl, et rep tar fatt i ham.

10 Skjult i jorden er det garn han fanges i, og fellen ligger på hans vei.

11 Redsler forferder ham rundt om og jager ham hvor han setter sin fot.

12 Av sult blir hans kraft fortært, og ulykke står ferdig ved hans side.

13 Hans hud fortæres stykke for stykke, dødens førstefødte* fortærer hans lemmer. / {* d.e. sykdom som volder døden.}

14 Han rives bort fra sitt telt, som han setter sin lit til, og du lar ham dra avsted til redslenes konge.

15 Folk som ikke hører ham til, bor i hans telt; det strøes svovel over hans bosted.

16 Nedentil tørkes hans røtter bort, og oventil visner hans grener.

17 Hans minne er blitt borte i landet, og hans navn nevnes ikke mere ute på marken.

18 Han støtes fra lys ut i mørke, han jages bort fra jorderike.

19 Han har ikke barn og ikke efterkommere blandt sitt folk, og det finnes ingen i hans boliger som har sloppet unda.

20 Over hans dag* forferdes de som bor i Vesten, og de som bor i Østen, gripes av redsel. / {* d.e. hans undergangs dag.}

21 Just således går det med den urettferdiges boliger, og således med hjemmet til den som ikke kjenner Gud.