1 Y RESPONDIO Job, y dijo:
2 Ciertamente yo conozco que es así: ¿Y cómo se justificará el hombre con Dios?
3 Si quisiere contender con él, No le podrá responder á una cosa de mil.
4 El es sabio de corazón, y poderoso en fortaleza, ¿Quién se endureció contra él, y quedó en paz?
5 Que arranca los montes con su furor, Y no conocen quién los trastornó:
6 Que remueve la tierra de su lugar, Y hace temblar sus columnas:
7 Que manda al sol, y no sale; Y sella las estrellas:
8 El que extiende solo los cielos, Y anda sobre las alturas de la mar:
9 El que hizo el Arcturo, y el Orión, y las Pléyadas, Y los lugares secretos del mediodía:
10 El que hace cosas grandes é incomprensibles, Y maravillosas, sin número.
11 He aquí que él pasará delante de mí, y yo no lo veré; Y pasará, y no lo entenderé.
12 He aquí, arrebatará; ¿quién le hará restituir? ¿Quién le dirá, Qué haces?
13 Dios no tornará atrás su ira, Y debajo de él se encorvan los que ayudan á los soberbios.
14 ¿Cuánto menos le responderé yo, Y hablaré con él palabras estudiadas?
15 Que aunque fuese yo justo, no responderé; Antes habré de rogar á mi juez.
16 Que si yo le invocase, y él me respondiese, Aun no creeré que haya escuchado mi voz.
17 Porque me ha quebrado con tempestad, Y ha aumentado mis heridas sin causa.
18 No me ha concedido que tome mi aliento; Mas hame hartado de amarguras.
19 Si habláremos de su potencia, fuerte por cierto es; Si de juicio, ¿quién me emplazará?
20 Si yo me justificare, me condenará mi boca; Si me dijere perfecto, esto me hará inicuo.
21 Bien que yo fuese íntegro, no conozco mi alma: Reprocharé mi vida.
22 Una cosa resta que yo diga: Al perfecto y al impío él los consume.
23 Si azote mata de presto, Ríese de la prueba de los inocentes.
24 La tierra es entregada en manos de los impíos, Y él cubre el rostro de sus jueces. Si no es él, ¿quién es? ¿dónde está?
25 Mis días han sido más ligeros que un correo; Huyeron, y no vieron el bien.
26 Pasaron cual navíos veloces: Como el águila que se arroja á la comida.
27 Si digo: Olvidaré mi queja, Dejaré mi aburrimiento, y esforzaréme:
28 Contúrbanme todos mis trabajos; Sé que no me darás por libre.
29 Yo soy impío, ¿Para qué trabajaré en vano?
30 Aunque me lave con aguas de nieve, Y limpie mis manos con la misma limpieza,
31 Aun me hundirás en el hoyo, Y mis propios vestidos me abominarán.
32 Porque no es hombre como yo, para que yo le responda, Y vengamos juntamente á juicio.
33 No hay entre nosotros árbitro Que ponga su mano sobre nosotros ambos.
34 Quite de sobre mí su vara, Y su terror no me espante.
35 Entonces hablaré, y no le temeré: Porque así no estoy en mí mismo.
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Ja visst, jeg vet at det er så; hvorledes skulde en mann kunne ha rett mot Gud?
3 Om han hadde lyst til å gå i rette med Gud, kunde han ikke svare ham ett til tusen.
4 Vis som han er av hjerte og veldig i styrke - hvem trosset ham og kom vel fra det,
5 han som flytter fjell før de vet av det, som velter dem i sin vrede,
6 som ryster jorden, så den viker fra sitt sted, og dens støtter bever,
7 som byder solen, så den ikke går op, og som setter segl for stjernene,
8 som alene utspenner himmelen og skrider frem over havets høider,
9 som har skapt Bjørnen*, Orion* og Syvstjernen* og Sydens stjernekammere, / {* forskjellige stjernebilleder, JBS 38, 31 fg. AMO 5, 8.}
10 som gjør store, uransakelige ting og under uten tall?
11 Han går forbi mig, og jeg ser ham ikke; han farer forbi, og jeg merker ham ikke.
12 Han griper sitt rov - hvem vil hindre ham, hvem vil si til ham: Hvad gjør du?
13 Gud holder ikke sin vrede tilbake; under ham måtte Rahabs hjelpere bøie sig.
14 Hvorledes skulde da jeg kunne svare ham og velge mine ord imot ham,
15 jeg som ikke kunde svare om jeg enn hadde rett, men måtte be min dommer om nåde!
16 Om jeg ropte, og han svarte mig, kunde jeg ikke tro at han hørte min røst,
17 han som vilde knuse mig i storm og uten årsak ramme mig med sår på sår,
18 som ikke vilde tillate mig å dra ånde, men vilde mette mig med lidelser.
19 Gjelder det styrke, så sier han: Se, her er jeg! Gjelder det rett: Hvem vil stevne mig?
20 Hadde jeg enn rett, skulde dog min egen munn dømme mig skyldig; var jeg enn uskyldig, vilde han dog si at jeg hadde urett.
21 Skyldløs er jeg; jeg bryr mig ikke om å leve - jeg forakter mitt liv.
22 Det kommer ut på ett; derfor sier jeg: Skyldløs eller ugudelig - han gjør dem begge til intet.
23 Når svepen brått rammer med død, spotter han de uskyldiges lidelse.
24 Jorden er gitt i den ugudeliges hånd; han tilhyller dens dommeres åsyn*. Er det ikke han som gjør det, hvem er det da? / {* så de ikke kan skjelne rett fra urett.}
25 Mine dager har vært hastigere enn en løper; de er bortflyktet uten å ha sett noget godt;
26 de har faret avsted som båter av rør, som en ørn som slår ned på sitt bytte.
27 Om jeg sier: Jeg vil glemme min sorg, jeg vil la min mørke mine fare og se glad ut,
28 da gruer jeg for alle mine plager; jeg vet jo at du ikke frikjenner mig.
29 Jeg skal jo være ugudelig - hvorfor gjør jeg mig da forgjeves møie?
30 Om jeg tvettet mig med sne og renset mine hender med lut,
31 da skulde du dyppe mig i en grøft, så mine klær vemmedes ved mig.
32 For han er ikke en mann som jeg, så jeg kunde svare ham, så vi kunde gå sammen for retten;
33 det er ikke nogen voldgiftsmann mellem oss, som kunde legge sin hånd på oss begge.
34 Når han bare tok sitt ris bort fra mig, og hans redsler ikke skremte mig!
35 Da skulde jeg tale uten å reddes for ham; for slik* er jeg ikke, det vet jeg med mig selv. / {* d.e. slik at jeg skulde reddes for ham.}