1 YO soy el hombre que ha visto aflicción en la vara de su enojo.
2 Guióme y llevóme en tinieblas, mas no en luz.
3 Ciertamente contra mí volvió y revolvió su mano todo el día.
4 Hizo envejecer mi carne y mi piel; quebrantó mis huesos.
5 Edificó contra mí, y cercóme de tósigo y de trabajo.
6 Asentóme en oscuridades, como los ya muertos de mucho tiempo.
7 Cercóme por todos lados, y no puedo salir; agravó mis grillos.
8 Aun cuando clamé y dí voces, cerro los oídos a mi oración.
9 Cercó mis caminos con piedra tajada, torció mis senderos.
10 Como oso que acecha fué para mí, como león en escondrijos.
11 Torció mis caminos, y depedazóme; tornóme asolado.
12 Su arco entesó, y púsome como blanco a la saeta.
13 Hizo entrar en mis riñones las saetas de su aljaba.
14 Fuí escarnio á todo mi pueblo, canción de ellos todos los días.
15 Hartóme de amarguras, embriagóme de ajenjos.
16 Quebróme los dientes con cascajo, cubrióme de ceniza.
17 Y mi alma se alejó de la paz, olvidéme del bien.
18 Y dije: Pereció mi fortaleza, y mi esperanza de Jehová.
19 Acuérdate de mi aflicción y de mi abatimiento, del ajenjo y de la hiel.
20 Tendrálo aún en memoria mi alma, porque en mí está humillada.
21 Esto reduciré á mi corazón, por lo cual esperaré.
22 Es por la misericordia de Jehová que no somos consumidos, porque nunca decayeron sus misericordias.
23 Nuevas son cada mañana; grande es tu fidelidad.
24 Mi parte es Jehová, dijo mi alma; por tanto en él esperaré.
25 Bueno es Jehová á los que en él esperan, al alma que le buscare.
26 Bueno es esperar callando en la salud de Jehová.
27 Bueno es al hombre, si llevare el yugo desde su mocedad.
28 Sentaráse solo, y callará, porque lo llevó sobre sí.
29 Pondrá su boca en el polvo, por si quizá hay esperanza.
30 Dará la mejilla al que le hiriere; hartaráse de afrenta.
31 Porque el Señor no desechará para siempre:
32 Antes si afligiere, también se compadecerá según la multitud de sus misericordias.
33 Porque no aflige ni congoja de su corazón á los hijos de los hombres.
34 Desmenuzar bajo de sus pies todos los encarcelados de la tierra,
35 Hacer apartar el derecho del hombre ante la presencia del Altísimo,
36 Trastornar al hombre en su causa, el Señor no lo sabe.
37 ¿Quién será aquel que diga, que vino algo que el Señor no mandó?
38 ¿De la boca del Altísimo no saldrá malo y bueno?
39 ¿Por qué murmura el hombre viviente, el hombre en su pecado?
40 Escudriñemos nuestros caminos, y busquemos, y volvámonos a Jehová.
41 Levantemos nuestros corazones con las manos a Dios en los cielos.
42 Nosotros nos hemos rebelado, y fuimos desleales; tú no perdonaste.
43 Desplegaste la ira, y nos perseguiste; mataste, no perdonaste.
44 Te cubriste de nube, porque no pasase la oración nuestra.
45 Raedura y abominación nos tornaste en medio de los pueblos.
46 Todos nuestros enemigos abrieron sobre nosotros su boca.
47 Temor y lazo fué para nosotros, asolamiento y quebrantamiento.
48 Ríos de aguas echan mis ojos, por el quebrantamiento de la hija de mi pueblo.
49 Mis ojos destilan, y no cesan, porque no hay alivio,
50 Hasta que Jehová mire y vea desde los cielos.
51 Mis ojos contristaron mi alma, por todas las hijas de mi ciudad.
52 Mis enemigos me dieron caza como á ave, sin por qué.
53 Ataron mi vida en mazmorra, pusieron piedra sobre mí.
54 Aguas de avenida vinieron sobre mi cabeza; yo dije: Muerto soy.
55 Invoqué tu nombre, oh Jehová, desde la cárcel profunda.
56 Oiste mi voz; no escondas tu oído á mi clamor, para mi respiro
57 Acercástete el día que te invoqué: dijiste: No temas.
58 Abogaste, Señor, la causa de mi alma; redimiste mi vida.
59 Tú has visto, oh Jehová, mi agravio; defiende mi causa.
60 Tú has visto toda su venganza; todos sus pensamientos contra mí.
61 Tú has oído el oprobio de ellos, oh Jehová, todas sus maquinaciones contra mí;
62 Los dichos de los que contra mí se levantaron, y su designio contra mí todo el día.
63 Su sentarse, y su levantarse mira: yo soy su canción.
64 Dales el pago, oh Jehová, según la obra de sus manos.
65 Dales ansia de corazón, tu maldición á ellos.
66 Persíguelos en tu furor, y quebrántalos de debajo de los cielos, oh Jehová.
1 Jeg er den mann som har sett elendighet under hans vredes ris.
2 Mig har han ledet og ført i mørke og ikke i lys.
3 Bare mot mig vender han atter og atter sin hånd den hele dag.
4 Han lot mitt kjøtt og min hud fortæres; han knuste mine ben.
5 Han bygget en mur mot mig og omringet mig med bitterhet og møie.
6 På mørke steder lot han mig bo som de for lenge siden døde.
7 Han murte igjen for mig, så jeg ikke kan komme ut; han gjorde mine lenker tunge.
8 Om jeg enn ropte og skrek, lukket han sitt øre for min bønn.
9 Han tilmurte mine veier med hugne stener, mine stier gjorde han krokete.
10 En lurende bjørn var han mot mig, en løve i skjul.
11 Mine veier gjorde han til avveier, han sønderrev mig og ødela mig.
12 Han spente sin bue og stilte mig op til mål for sin pil.
13 Han lot sitt koggers sønner fare inn i mine nyrer.
14 Jeg er blitt til latter for alt mitt folk, til en spottesang for dem hele dagen.
15 Han mettet mig med bitre urter, han gav mig rikelig malurt å drikke.
16 Han knuste mine tenner, han gav mig småsten å ete, han trykte mig ned i asken.
17 Du forkastet mig og tok bort min fred; jeg glemte det som godt er,
18 og jeg sa: Det er forbi med min kraft og mitt håp til Herren.
19 Kom i hu min elendighet og min landflyktighet - malurt og galle!
20 Min sjel kommer det i hu og er nedbøiet i mig.
21 Dette vil jeg ta mig til hjerte, derfor vil jeg håpe:
22 Herrens miskunnhet er det at det ikke er forbi med oss; for hans barmhjertighet har ennu ikke ende.
23 Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.
24 Herren er min del, sier min sjel; derfor håper jeg på ham.
25 Herren er god mot dem som bier efter ham, mot den sjel som søker ham.
26 Det er godt at en bier i stillhet efter Herrens frelse.
27 Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom,
28 at han sitter ene og tier, når han* legger byrder på ham, / {* Herren.}
29 at han trykker sin munn i støvet og sier: Kanskje det ennu er håp -
30 at han vender sitt kinn til den som slår ham, lar sig mette med hån.
31 For Herren forkaster ikke til evig tid,
32 men om han bedrøver, så forbarmer han sig igjen efter sin rike miskunnhet;
33 for det er ikke av hjertet han plager eller bedrøver menneskenes barn.
34 Når nogen knuser alle jordens fanger under sine føtter,
35 bøier mannens rett for den Høiestes åsyn
36 eller gjør en mann urett i hans sak - mon Herren ikke ser det?
37 Hvem talte så det skjedde, uten at Herren bød det?
38 Er det ikke fra den Høiestes munn både de onde og de gode ting utgår?
39 Hvorfor klager et menneske som lever? Enhver klage over sin egen synd!
40 La oss ransake våre veier og granske dem, og la oss vende om til Herren!
41 La oss løfte vårt hjerte og våre hender til Gud i himmelen!
42 Vi har syndet og vært gjenstridige; du har ikke tilgitt.
43 Du innhyllet dig i vrede og forfulgte oss; du slo ihjel, du sparte ikke.
44 Du innhyllet dig i skyer, så ingen bønn trengte igjennem.
45 Til skarn og utskudd gjorde du oss midt iblandt folkene.
46 De spilte op sin munn mot oss alle våre fiender.
47 Gru og grav er blitt oss til del, ødeleggelse og undergang.
48 Bekker av tårer rinner fra mitt øie fordi mitt folks datter er gått under.
49 Mitt øie rinner og har ikke ro, det får ingen hvile,
50 før Herrens øie ser ned fra himmelen.
51 Mitt øie volder min sjel smerte for alle min stads døtres skyld.
52 Hårdt jaget de mig som en fugl de som var mine fiender uten årsak.
53 De vilde gjøre ende på mitt liv, de vilde kaste mig i brønnen, og de kastet sten på mig.
54 Vannene strømmet over mitt hode; jeg sa: Jeg er fortapt.
55 Jeg påkalte ditt navn, Herre, fra den dypeste brønn.
56 Du hørte min røst; lukk ikke ditt øre for mitt rop, men la mig få lindring!
57 Du var nær den dag jeg kalte på dig; du sa: Frykt ikke!
58 Herre, du har ført min sjels sak, du har frelst mitt liv.
59 Herre, du har sett den urett jeg har lidt; døm i min sak!
60 Du har sett all deres hevn, alle deres onde råd mot mig.
61 Du har hørt deres hån, Herre, alle deres onde råd mot mig,
62 mine motstanderes tale og deres tanker mot mig den hele dag.
63 Akt på dem når de sitter, og når de står op! De synger spottesanger om mig.
64 Du vil gjøre gjengjeld mot dem, Herre, efter deres henders gjerning.
65 Du vil legge et dekke over deres hjerte, din forbannelse vil bli dem til del.
66 Du vil forfølge dem i vrede og ødelegge dem, så de ikke mere finnes under Herrens himmel.