1 ALABAD á Jehová, porque es bueno; Porque para siempre es su misericordia.

2 Digan lo los redimidos de Jehová, Los que ha redimido del poder del enemigo,

3 Y los ha congregado de las tierras, Del oriente y del occidente, Del aquilón y de la mar.

4 Anduvieron perdidos por el desierto, por la soledad sin camino, No hallando ciudad de población.

5 Hambrientos y sedientos, Su alma desfallecía en ellos.

6 Habiendo empero clamado á Jehová en su angustia, Librólos de sus aflicciones:

7 Y dirigiólos por camino derecho, Para que viniesen á ciudad de población.

8 Alaben la misericordia de Jehová, Y sus maravillas para con los hijos de los hombres.

9 Porque sació al alma menesterosa, Y llenó de bien al alma hambrienta.

10 Los que moraban en tinieblas y sombra de muerte, Aprisionados en aflicción y en hierros;

11 Por cuanto fueron rebeldes á las palabras de Jehová, Y aborrecieron el consejo del Altísimo.

12 Por lo que quebrantó él con trabajo sus corazones, Cayeron y no hubo quien los ayudase;

13 Luego que clamaron á Jehová en su angustia, Librólos de sus aflicciones.

14 Sacólos de las tinieblas y de la sombra de muerte, Y rompió sus prisiones.

15 Alaben la misericordia de Jehová, Y sus maravillas para con los hijos de los hombres.

16 Porque quebrantó las puertas de bronce, Y desmenuzó los cerrojos de hierro.

17 Los insensatos, á causa del camino de su rebelión Y á causa de sus maldades, fueron afligidos.

18 Su alma abominó toda vianda, Y llegaron hasta las puertas de la muerte.

19 Mas clamaron á Jehová en su angustia, Y salvólos de sus aflicciones.

20 Envió su palabra, y curólos, Y librólos de su ruina.

21 Alaben la misericordia de Jehová, Y sus maravillas para con los hijos de los hombres:

22 Y sacrifiquen sacrificios de alabanza, Y publiquen sus obras con júbilo.

23 Los que descienden á la mar en navíos, Y hacen negocio en las muchas aguas,

24 Ellos han visto las obras de Jehová, Y sus maravillas en el profundo.

25 El dijo, é hizo saltar el viento de la tempestad, Que levanta sus ondas.

26 Suben á los cielos, descienden á los abismos: Sus almas se derriten con el mal.

27 Tiemblan, y titubean como borrachos, Y toda su ciencia es perdida.

28 Claman empero á Jehová en su angustia, Y líbralos de sus aflicciones.

29 Hace parar la tempestad en sosiego, Y se apaciguan sus ondas.

30 Alégranse luego porque se reposaron; Y él los guía al puerto que deseaban.

31 Alaben la misericordia de Jehová, Y sus maravillas para con los hijos de los hombres.

32 Y ensálcenlo en la congregación del pueblo; Y en consistorio de ancianos lo alaben.

33 El vuelve los ríos en desierto, Y los manantiales de las aguas en secadales;

34 La tierra fructífera en salados, Por la maldad de los que la habitan.

35 Vuelve el desierto en estanques de aguas, Y la tierra seca en manantiales.

36 Y allí aposenta á los hambrientos, Y disponen ciudad para habitación;

37 Y siembran campos, y plantan viñas, Y rinden crecido fruto.

38 Y los bendice, y se multiplican en gran manera; Y no disminuye sus bestias.

39 Y luego son menoscabados y abatidos A causa de tiranía, de males y congojas.

40 El derrama menosprecio sobre los príncipes, Y les hace andar errados, vagabundos, sin camino:

41 Y levanta al pobre de la miseria, Y hace multiplicar las familias como rebaños de ovejas.

42 Vean los rectos, y alégrense; Y toda maldad cierre su boca.

43 ¿Quién es sabio y guardará estas cosas, Y entenderá las misericordias de Jehová?

1 Pris Herren, for han er god, hans miskunnhet varer evindelig.

2 Så sie Herrens gjenløste, de som han har gjenløst av nødens hånd,

3 og som han har samlet fra landene, fra øst og fra vest, fra nord og fra havet.

4 De fór vill i ørkenen, i et uveisomt øde, de fant ikke en by å bo i.

5 De var hungrige og tørste, deres sjel vansmektet i dem.

6 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler utfridde han dem,

7 og han førte dem på rett vei, så de gikk til en by de kunde bo i.

8 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

9 for han mettet den vansmektende sjel og fylte den hungrige sjel med godt.

10 De satt i mørke og i dødsskygge, bundet i elendighet og jern,

11 fordi de hadde vært gjenstridige mot Guds ord og foraktet den Høiestes råd.

12 Derfor bøide han deres hjerter ved lidelse; de snublet, og det var ikke nogen hjelper.

13 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

14 Han førte dem ut av mørke og dødsskygge og rev sønder deres bånd.

15 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

16 for han brøt sønder porter av kobber og hugg sønder bommer av jern.

17 De var dårer og blev plaget for sin syndige vei og for sine misgjerninger;

18 deres sjel vemmedes ved all mat, og de kom nær til dødens porter.

19 Da ropte de til Herren i sin nød; av deres trengsler frelste han dem.

20 Han sendte sitt ord og helbredet dem og reddet dem fra deres graver.

21 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn;

22 og ofre takkoffere og fortelle om hans gjerninger med jubel.

23 De som fór ut på havet i skib, som drev handel på store vann,

24 de så Herrens gjerninger og hans underverker på dypet.

25 Han bød og lot det komme en stormvind, og den reiste dets bølger.

26 De fór op imot himmelen, de fór ned i avgrunnene, deres sjel blev motløs i ulykken.

27 De tumlet og vaklet som en drukken mann, og all deres visdom blev til intet.

28 Da ropte de til Herren i sin nød, og av deres trengsler førte han dem ut.

29 Han lot stormen bli til stille, og bølgene omkring dem tidde.

30 Og de gledet sig over at de la sig; og han førte dem til den havn de ønsket.

31 De skal prise Herren for hans miskunnhet og for hans undergjerninger mot menneskenes barn

32 og ophøie ham i folkets forsamling og love ham der hvor de gamle sitter.

33 Han gjorde elver til en ørken og vannkilder til et tørstig land,

34 et fruktbart land til et saltland for deres ondskaps skyld som bodde der.

35 Han gjorde en ørken til en vannrik sjø og et tørt land til vannkilder*. / {* nemlig: for det frelste Israel.}

36 Og han lot de hungrige bo der, og de grunnla en by til å bo i.

37 Og de tilsådde akrer og plantet vingårder, og de vant den frukt de bar.

38 Og han velsignet dem, og de blev meget tallrike, og av fe gav han dem ikke lite.

39 Så minket de igjen og blev nedbøiet ved trengsel, ulykke og sorg.

40 Han som utøser forakt over fyrster og lar dem fare vill i et uveisomt øde,

41 han ophøiet den fattige av elendighet og gjorde slektene som hjorden.

42 De opriktige ser det og gleder sig, og all ondskap lukker sin munn.

43 Den som er vis, han akte på dette og merke på Herrens nådegjerninger!