1 Al Músico principal: sobre Sosannim: Salmo de David. SALVAME, oh Dios, Porque las aguas han entrado hasta el alma.

2 Estoy hundido en cieno profundo, donde no hay pie: He venido á abismos de aguas, y la corriente me ha anegado.

3 Cansado estoy de llamar; mi garganta se ha enronquecido; Han desfallecido mis ojos esperando á mi Dios.

4 Hanse aumentado más que los cabellos de mi cabeza los que me aborrecen sin causa; Hanse fortalecido mis enemigos, los que me destruyen sin por qué: He venido pues á pagar lo que no he tomado.

5 Dios, tú sabes mi locura; Y mis delitos no te son ocultos.

6 No sean avergonzados por mi causa los que te esperan, oh Señor Jehová de los ejércitos; No sean confusos por mí los que te buscan, oh Dios de Israel.

7 Porque por amor de ti he sufrido afrenta; Confusión ha cubierto mi rostro.

8 He sido extrañado de mis hermanos, Y extraño á los hijos de mi madre.

9 Porque me consumió el celo de tu casa; Y los denuestos de los que te vituperaban, cayeron sobre mí.

10 Y lloré afligiendo con ayuno mi alma; Y esto me ha sido por afrenta.

11 Puse además saco por mi vestido; Y vine á serles por proverbio.

12 Hablaban contra mí los que se sentaban á la puerta, Y me zaherían en las canciones de los bebederos de sidra.

13 Empero yo enderezaba mi oración á ti, oh Jehová, al tiempo de tu buena voluntad: Oh Dios, por la multitud de tu misericordia, Por la verdad de tu salud, óyeme.

14 Sácame del lodo, y no sea yo sumergido: Sea yo libertado de los que me aborrecen, y del profundo de las aguas.

15 No me anegue el ímpetu de las aguas, Ni me suerba la hondura, Ni el pozo cierre sobre mí su boca.

16 Oyeme, Jehová, porque apacible es tu misericordia; Mírame conforme á la multitud de tus miseraciones.

17 Y no escondas tu rostro de tu siervo; Porque estoy angustiado; apresúrate, óyeme.

18 Acércate á mi alma, redímela: Líbrame á causa de mis enemigos.

19 Tú sabes mi afrenta, y mi confusión, y mi oprobio: Delante de ti están todos mis enemigos.

20 La afrenta ha quebrantado mi corazón, y estoy acongojado: Y esperé quien se compadeciese de mí, y no lo hubo: Y consoladores, y ninguno hallé.

21 Pusiéronme además hiel por comida, Y en mi sed me dieron á beber vinagre.

22 Sea su mesa delante de ellos por lazo, Y lo que es para bien por tropiezo.

23 Sean oscurecidos sus ojos para ver, Y haz siempre titubear sus lomos.

24 Derrama sobre ellos tu ira, Y el furor de tu enojo los alcance.

25 Sea su palacio asolado: En sus tiendas no haya morador.

26 Porque persiguieron al que tú heriste; Y cuentan del dolor de los que tú llagaste.

27 Pon maldad sobre su maldad, Y no entren en tu justicia.

28 Sean raídos del libro de los vivientes, Y no sean escritos con los justos.

29 Y yo afligido y dolorido, Tu salud, oh Dios, me defenderá.

30 Alabaré yo el nombre de Dios con cántico, Ensalzarélo con alabanza.

31 Y agradará á Jehová más que sacrificio de buey, O becerro que echa cuernos y uñas.

32 Veránlo los humildes, y se gozarán; Buscad á Dios, y vivirá vuestro corazón.

33 Porque Jehová oye á los menesterosos, Y no menosprecia á sus prisioneros.

34 Alábenlo los cielos y la tierra, Los mares, y todo lo que se mueve en ellos.

35 Porque Dios guardará á Sión, y reedificará las ciudades de Judá; Y habitarán allí, y la poseerán.

36 Y la simiente de sus siervos la heredará, Y los que aman su nombre habitarán en ella.

1 Til sangmesteren; efter "Liljer"*; av David. / {* SLM 45, 1.}

2 Frels mig, Gud, for vannene er kommet inntil sjelen.

3 Jeg er sunket ned i bunnløst dynd, hvor der intet fotfeste er; jeg er kommet i dype vann, og strømmen slår over mig.

4 Jeg har ropt mig trett, min strupe brenner; mine øine er borttæret idet jeg venter på min Gud.

5 Flere enn hårene på mitt hode er de som hater mig uten årsak; tallrike er de som vil forderve mig, mine fiender uten grunn; det jeg ikke har røvet, skal jeg nu gi tilbake.

6 Gud, du kjenner min dårskap, og all min syndeskyld er ikke skjult for dig.

7 La dem ikke bli til skamme ved mig, de som bier efter dig, Herre, Herre, hærskarenes Gud! La dem ikke bli til spott ved mig, de som søker dig, Israels Gud!

8 For for din skyld bærer jeg vanære, dekker skam mitt åsyn.

9 Jeg er blitt fremmed for mine brødre og en utlending for min mors barn.

10 For nidkjærhet for ditt hus har fortært mig, og deres hån som håner dig, er falt på mig.

11 Og min sjel gråt mens jeg fastet, og det blev mig til spott.

12 Og jeg gjorde sekk til mitt klædebon, og jeg blev dem til et ordsprog.

13 De som sitter i porten, snakker om mig, og de som drikker sterk drikk, synger om mig.

14 Men jeg kommer med min bønn til dig, Herre, i nådens tid, Gud, for din megen miskunnhet; svar mig med din frelsende trofasthet!

15 Redd mig ut av dyndet og la mig ikke synke! La mig bli reddet fra dem som hater mig, og fra de dype vann!

16 La ikke vannstrømmen slå over mig og ikke dypet sluke mig, og la ikke brønnen lukke sitt gap over mig!

17 Svar mig, Herre, for din miskunnhet er god; vend dig til mig efter din store barmhjertighet!

18 Og skjul ikke ditt åsyn for din tjener, for jeg er i nød; skynd dig å svare mig!

19 Kom nær til min sjel, forløs den, frels mig for mine fienders skyld!

20 Du kjenner min spott og min skam og min vanære; alle mine motstandere er for ditt åsyn.

21 Spott har brutt mitt hjerte, så jeg er syk, og jeg ventet på medynk, men der var ingen, på trøstere, men jeg fant ikke nogen.

22 De gav mig galle å ete, og for min tørst gav de mig eddik å drikke.

23 La deres bord bli til en strikke for deres åsyn og til en snare for dem når de er trygge!

24 La deres øine formørkes, så de ikke ser, og la deres lender alltid vakle!

25 Utøs din harme over dem, og la din brennende vrede nå dem!

26 Deres bolig bli øde, ei være der nogen som bor i deres telt!

27 For den du har slått, forfølger de, og de forteller om deres smerte som du har stunget.

28 La dem legge skyld til sin skyld, og la dem ikke komme til din rettferdighet!

29 La dem bli utslettet av de levendes bok, og la dem ikke bli innskrevet med de rettferdige!

30 Men jeg er elendig og full av pine; la din frelse, Gud, føre mig i sikkerhet!

31 Jeg vil love Guds navn med sang og ophøie ham med lovprisning,

32 og det skal behage Herren bedre enn en ung okse med horn og klover.

33 Når saktmodige ser det, skal de glede sig; I som søker Gud, eders hjerte leve!

34 For Herren hører på de fattige, og sine fanger forakter han ikke.

35 Himmel og jord skal love ham, havet og alt det som rører sig i det.

36 For Gud skal frelse Sion og bygge byene i Juda, og de* skal bo der og eie dem, / {* de sanne israelitter.}

37 og hans tjeneres avkom skal arve dem, og de som elsker hans navn, skal bo i dem.