1 Canción: Salmo para los hijos de Coré: al Músico principal: para cantar sobre Mahalath; Masquil de Hemán Ezrahita. OH Jehová, Dios de mi salud, Día y noche clamo delante de ti.
2 Entre mi oración en tu presencia: Inclina tu oído á mi clamor.
3 Porque mi alma está harta de males, Y mi vida cercana al sepulcro.
4 Soy contado con los que descienden al hoyo, Soy como hombre sin fuerza:
5 Libre entre los muertos, Como los matados que yacen en el sepulcro, Que no te acuerdas más de ellos, Y que son cortados de tu mano.
6 Hasme puesto en el hoyo profundo, En tinieblas, en honduras.
7 Sobre mí se ha acostado tu ira, Y me has afligido con todas tus ondas. (Selah.)
8 Has alejado de mí mis conocidos: Hasme puesto por abominación á ellos: Encerrado estoy, y no puedo salir.
9 Mis ojos enfermaron á causa de mi aflicción: Hete llamado, oh Jehová, cada día; He extendido á ti mis manos.
10 ¿Harás tú milagro á los muertos? ¿Levantaránse los muertos para alabarte? (Selah.)
11 ¿Será contada en el sepulcro tu misericordia, O tu verdad en la perdición?
12 ¿Será conocida en las tinieblas tu maravilla, Ni tu justicia en la tierra del olvido?
13 Mas yo á ti he clamado, oh Jehová; Y de mañana mi oración te previno.
14 ¿Por qué, oh Jehová, desechas mi alma? ¿Por qué escondes de mí tu rostro?
15 Yo soy afligido y menesteroso: Desde la mocedad he llevado tus terrores, he estado medroso.
16 Sobre mí han pasado tus iras; Tus espantos me han cortado.
17 Hanme rodeado como aguas de continuo; Hanme cercado á una.
18 Has alejado de mí el enemigo y el compañero; Y mis conocidos se esconden en la tiniebla.
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot*; en læresalme av Heman, esrahitten. / {* meningen uviss.}
2 Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
3 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
4 For min sjel er mett av ulykker, og mitt liv er kommet nær til dødsriket.
5 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
6 frigitt* som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd. / {* d.e. ikke lenger stående i din tjeneste.}
7 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
8 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. Sela.
9 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
10 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
11 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? Sela.
12 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
13 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
14 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
15 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
16 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
17 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
18 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
19 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.