1 Och Gud välsignade Noa och hans söner och sade till dem: »Varen fruktsamma och föröken eder, och uppfyllen jorden.

2 Och må fruktan och förskräckelse för eder komma över alla djur på jorden och alla fåglar under himmelen; jämte allt som krälar på marken och alla fiskar i havet vare de givna i eder hand.

3 Allt som rör sig och har liv skolen I hava till föda; såsom jag har givit eder gröna örter, så giver jag eder allt detta.

4 Kött som har i sig sin själ, det är sitt blod, skolen I dock icke äta.

5 Men edert eget blod, vari eder själ är, skall jag utkräva. Jag skall utkräva det av vilket djur det vara må. Jag skall ock av den ena människan utkräva den andres själ;

6 den som utgjuter människoblod, hans blod skall av människor bliva utgjutet, ty Gud har gjort människan till sin avbild.

7 Och varen I fruktsamma och föröken eder; växen till på jorden och föröken eder på den.»

8 Ytterligare sade Gud till Noa och till hans söner med honom:

9 »Se, jag vill upprätta ett förbund med eder, och med edra efterkommande efter eder,

10 och med alla levande varelser som I haven hos eder: fåglar, boskapsdjur och alla vilda djur hos eder, alla jordens djur som hava gått ut ur arken.

11 Jag vill upprätta ett förbund med eder: härefter skall icke mer ske att allt kött utrotas genom flodens vatten; ingen flod skall mer komma och fördärva jorden.»

12 Och Gud sade: »Detta skall vara tecknet till det förbund som jag gör mellan mig och eder, jämte alla levande varelser hos eder, för eviga tider:

13 min båge sätter jag i skyn; den skall vara tecknet till förbundet mellan mig och jorden.

14 Och när jag härefter låter skyar stiga upp över jorden och bågen då synes i skyn,

15 skall jag tänka på det förbund som har blivit slutet mellan mig och eder, jämte alla levande varelser, vad slags kött det vara må; och vattnet skall då icke mer bliva en flod som fördärvar allt kött.

16 När alltså bågen synes i skyn och jag ser på den, skall jag tänka på det eviga förbund som har blivit slutet mellan Gud och alla levande varelser, vad slags kött det vara må på jorden.»

17 Så sade nu Gud till Noa: »Detta skall vara tecknet till det förbund som jag har upprättat mellan mig och allt kött på jorden.»

18 Noas söner, som gingo ut ur arken, voro Sem, Ham och Jafet; men Ham var Kanaans fader.

19 Dessa tre voro Noas söner och från dessa hava alla jordens folk utgrenat sig.

20 Och Noa var en åkerman och var den förste som planterade en vingård.

21 Men när han drack av vinet, blev han drucken och låg blottad i sitt tält.

22 Och Ham, Kanaans fader, såg då sin faders blygd och berättade det för sina båda bröder, som voro utanför.

23 Men Sem och Jafet togo en mantel och lade den på sina skuldror, båda tillsammans, och gingo så baklänges in och täckte över sin faders blygd; de höllo därvid sina ansikten bortvända, så att de icke sågo sin faders blygd.

24 När sedan Noa vaknade upp från ruset och fick veta vad hans yngste son hade gjort honom, sade han:

25 »Förbannad vare Kanaan, en trälars träl vare han åt sina bröder!»

26 Ytterligare sade han: »Välsignad vare HERREN, Sems Gud, och Kanaan vare deras träl!

27 Gud utvidge Jafet, han tage sin boning i Sems hyddor, och Kanaan vare deras träl.»

28 Och Noa levde efter floden tre hundra femtio år;

29 alltså blev Noas hela ålder nio hundra femtio år; därefter dog han.

1 Og Gud velsignet Noah og hans sønner, og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og opfyll jorden!

2 Og frykt og redsel for eder skal være over alle dyr på jorden og over alle fugler under himmelen, over alt det som rører sig på jorden, og over alle fiskene i havet; i eders hånd er de gitt.

3 Alt det som rører sig og lever, skal I ha til føde; likesom jeg gav eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette.

4 Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.

5 Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv.

6 Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds billede skapte han* mennesket. / {* Gud.}

7 Og vær I fruktbare og bli mange, vrimle på jorden og bli mange på den!

8 Og Gud sa til Noah og til hans sønner, som var med ham:

9 Nu vil jeg oprette min pakt med eder og med eders efterkommere,

10 og med alt levende som er hos eder, både fugler og fe og alle de ville dyr som er hos eder, alt som gikk ut av arken, alt som lever på jorden.

11 Jeg opretter min pakt med eder, og aldri mere skal alt kjød utryddes ved vannflom, og aldri mere skal der komme en vannflom som ødelegger jorden.

12 Og Gud sa: Dette er tegnet på den pakt som jeg gjør mellem mig og eder og alt levende som er hos eder, til evige tider:

13 Min bue setter jeg i skyen, og den skal være et tegn på pakten mellem mig og jorden.

14 Og når jeg fører skyer over jorden, og buen sees i skyen,

15 da vil jeg komme i hu den pakt som er mellem mig og eder og alt levende av alt kjød, og vannet skal aldri mere bli en flom som ødelegger alt kjød.

16 Og buen skal stå i skyen, og jeg vil se på den og komme i hu den evige pakt mellem Gud og alt levende av alt kjød som er på jorden.

17 Og Gud sa til Noah: Dette er tegnet på den pakt jeg har oprettet mellem mig og alt kjød som er på jorden.

18 Noahs sønner, som gikk ut av arken, var Sem, Kam og Jafet; og Kam var far til Kana'an.

19 Disse tre var Noahs sønner, og fra dem bredte menneskene sig ut over hele jorden.

20 Og Noah var jorddyrker, og han var den første som plantet en vingård.

21 Og han drakk av vinen og blev drukken, og han klædde sig naken inne i sitt telt.

22 Og da Kam, Kana'ans far, så sin far ligge naken, fortalte han det til begge sine brødre, som var utenfor.

23 Da tok Sem og Jafet et klæde og la det på sine skuldrer og gikk baklengs inn og dekket over sin fars blusel; og de vendte sine øine bort, så de ikke så sin fars blusel.

24 Da så Noah våknet av sitt rus, fikk han vite hvad hans yngste sønn hadde gjort imot ham.

25 Da sa han: Forbannet være Kana'an! trælers træl skal han være for sine brødre.

26 Så sa han: Lovet være Herren, Sems Gud, og Kana'an være deres træl!

27 Gud gjøre det vidt for Jafet, han skal bo i Sems telter, og Kana'an være deres træl!

28 Efter vannflommen levde Noah ennu tre hundre og femti år.

29 Og alle Noahs dager blev ni hundre og femti år; så døde han.